Leon Uris var svært populær i sin tid, - spesielt huskes han kanskje for romanen Exodus, som handler om jødisk innvandring til Palestina før staten Israel var et faktum. I Hadji tar han historien et hakk videre og skildrer forholdene rundt opprettelsen av den nye staten.

Dette er en merkverdig konstruksjon av en roman. "Jeg"-personen Ishmael er en ung muslimsk gutt som forteller hva som skjedde med familien og samfunnet hans i denne perioden, men i tillegg er Uris selv den allvitende fortelleren som gir oss historieforelesninger og skildringer av begivenheter som ikke hører naturlig hjemme i Ishmaels beretning.

Leon Uris var sjøl jødisk og gjorde ingen hemmelighet av sine sionistiske sympatier. Likevel synes jeg det er påfallende at han så seint som i 1984 tegnet et så stereotypt bilde av "arabere" som han kaller den muslimske befolkningen i området. Alt i alt en skuffelse - terningen falt på en treer hos meg. Når jeg likevel velger å fortsette på bind 2, er det fordi jeg gjerne vil ha med meg resten av Ishmaels historie.

Hadji bind og 2

Jeg reagerer på en tidligere anmeldelse som nærmest kaller Leon Uris en sionist, og gjør et nummer av at forfatteren er jøde med sionistiske sympatier. Det lukter lang vei av venstresidens ubalanserte syn på Palestina konflikten og en 100% sympati for palestinernes sak. Jeg forsvarer ikke Staten Israel på noen som helst måte, like lite som jeg forsvarer de ugjerningene palestinerne har stått for. Et mer balansert syn er på sin plass. At forfatteren bruker mange historiske fakta i saken har ikke noe med belæring å gjøre. Det er nødvendig for at romanen skal fremstå troverdig. Selvfølgelig er dette sjønnlitteratur, og ikke som den forige anmelderen mener en oppfølging til Exodus. Etter min mening fremstår dette som en fortelling om palestinernes sjebne etter staten Israels opprettelse. For å lære Leon Uris bedre å kjenne må en lese flere bøker av forfatteren. Det har jeg gjort, og er enig med mange som hevder at han alltid forsvarer de svakes sak. Det er lov å ha politiske meninger og ikke iike dem. Hva med Knut Hamsun og John Michelet. Hamsun nazistiske sympatier og Michelet kommunisme. Hvis en er så sneversynt at en ikke liker forfatterne på grunn av deres politiske syn, så går en glipp av mye god litteratur. En må lære å skille mellom forfatteren Hamsun og nazisten Knut Hamsun. Det samme gjelder forfatteren Jon Michelet og kommunisten Jon Michelet.