Det er åpenbart at alt du skriver, er preget av en forferdelig pessimisme. Kunne du nevne tre etter din mening gode grunner til å utsette selvmordet? [Spørsmål til Houellebecq i samtale fra 1995]

Vi er med andre ord vitne til utviklingen av en selvmotsigelse i den gode og eneste riktige tenkningens leir (som jeg videre i denne teksten for enkelhets skyld bare kaller «venstresiden»).

Til forskjell fra den gamle identifiserer ikke den nye progressive en forandring som et fremskritt ut fra hva forandringen innebærer, men bare ut fra dens karakter av å være ny. Han lever kort sagt i en slags permanent epifani, ganske så hegeliansk i all sin dårskap, der alt som dukker opp av nytt, er av det gode ene og alene fordi det dukker opp. Dermed vil det altså være like reaksjonært å motsette seg stringtrusen som det islamske sløret, reality-seriene på TV som prekenene til Tariq Ramadan. Alt som oppstår, er godt.

En suksessforfatter nyter godt av en del luksusgjenstander som samfunnet har i bakhånd for sine eminente eller rike medlemmer, men det som for en mann er den herligste av alle hederens presanger, er det man med en engelskspråklig term kaller groupies. Dette er unge jenter, sensuelle og søte, som i kjærlighetens ånd ønsker å by deg på kroppen sin, utelukkende fordi du har skrevet noen sider som har berørt dem langt inn i sjelen.

FB [Frédéric Beigbeder]: Det som er morsomt med deg, er at du er en nesten kristen, romantisk moralist som alle tar for å være en dekadent, ateistisk nihilist.

For sjekkingens mål er ikke vellysten, men den narsissistiske tilfredsstillelsen av egoet, den attråverdige partnerens hyllest til ens erotiske fortreffelighet (...) målet er den narsissistiske erobringsrusen.

Å være ute blant folk, plager det deg?
Ja. Men som Schopenhauer sier, man er nødt til å beholde et minimum av sosial kontakt, på samme måte som man må venne seg til kulda når vinteren kommer. Litt som en sosial hygiene.

FB [Frédéric Beigbeder]: Kunne vi snakke litt om tannproblemene dine? Det har jo forandret utseendet ditt litt. Sist gang du var her til middag, unnskyld at jeg avslører privatlivet ditt, men altså ... da glemte du tennene dine her på dette bordet, og etter det gjennomførte du hele Berlinfestivalen uten tennene dine! Det gjør noe med utseendet ditt på bilder ... men det gir du faen i?
MH [Michel Houellebecq]: Vel, jo ... jeg gir litt faen i det, ja, for å være ærlig. (Latter.)