I MIDTEN av desember snedde det voldsomt. Selv ikke Adeline kunne huske slikt snefall på den tiden av året. Det kom nesten uten varsel. De hvite skyene som majestetisk hadde seilt over himmelen en ukes tid , holdt plutselig opp å flytte seg. De samlet seg og stengte solen ute, så landskapet ble liggende i et stille, blåaktig lys. Gjennom små sprekker i skydekket kunne en se at den bleke solen gjorde seg i stand til å gå ned. Da folkene hadde låst stallen og gikk inn for å spise aftens, kom noen store flak dalende. Neste morgen våknet de til en ny verden. Sneen var falt, dyp og stille, uten vind, uten oppstuss. Den hadde utslettet alle stier og gjort veiene ufarbare. Trærne så ut som pynt på en julekake, husene som husene på julekort. Men det var ingen strålende julehimmel. De mørke skyene hang fulle av mer sne. Det var stillheten, livløsheten som gjorde mest inntrykk på Amy Stroud.»

Sitatet er fra bok nr. 5 serien om familien på Jalna, romanen med den norske tittelen Renny. Serien skrevet av Mazo de la Roche som jeg har kjøpt og leser mest av nostalgiske årsaker. Jeg bruker lenger tid nå enn da jeg som ti-åring slukte serien. Dengang lånte jeg bøkene av biblioteket, og da var reglene at man ikke kunne låne mer enn tre bøker av gangen. Og biblioteket var bare åpent to ganger i uken. Det var hardt for meg som dengang tidvis leste og leste.

Hva som gjorde at jeg falt for serien, er ikke enkelt å si. For den er i utgangspunktet ikke skrevet for barn. Uansett; selv om serien ikke er noe litterært mesterverk, er det god underholdning også for meg i dag. Og, det aller viktigste: jeg finner mye å le av.

Når handlingen er kommet til desember jf sitatet over, har mye skjedd. Amy Stroud er en sentral person. En nyinnflyttet enke som er kilde til mange konflikter. Stallen på Jalna er også et sted der mye skjer. Men romanen starter med at første verdenskrig er slutt og Renny, som er 3. generasjon, kommer hjem til Jalna:

«Tredjemann var Renny "Whiteoak, Maurice Vaughans barndomsvenn og to år yngre. Han var så vidt fylt tredve. Han hadde gått på krigsskolen, og da krigen brøt ut, sluttet han seg til det regimentet hans familie hadde tilhørt i generasjoner. Han hadde fatt D.S.O.) for fremragende tapperhet. Uniformen satt godt på den magre kroppen. Det var som kjøttet mer var et værbitt og sterkt dekke for musklene under enn bevis på at han hadde fått god og rikelig mat. Den kraftige, renskårne profilen, det kortklipte, mørkerøde håret og de livlige, brune øynene understreket inntrykket av nervøs vitalitet.»*

Bestemoren Adeline lever fortsatt. Hun er 93 år, men fortsatt full av livskraft. Faren til Renny og kona Mary er død. Søsteren Meg bor fortsatt hjemme, og hun har ingen planer med å stifte bekjentskap med en mann etter bruddet med Maurice Vaughan. Heller ikke planer om å komme til en forsoning med Maurice.

Maurice som kommer hjem sammen med Renny, er også ugift. Men han kommer ikke hjem til et hus fullt av familiemedlemmer. Det bor kun datteren Pheasant som han har etter eventyret som førte til bruddet med Meg og til at bryllupet deres ble avlyst.

Onklene Ernest og Nicholas bor nå på Jalna, det samme gjør tanten Augusta. I tillegg de fire halvbrødrene Eden, Piers, Finch og den yngste; Wakefield.

Renny kommer hjem for å gå inn i rollen som overhode på Jalna. En av utfordringene han får, er Eden og hans forhold til Amy Stroud:

«EDEN vandret rundt i en tilstand av ikke ubehagelig dorskhet, som iblant grenset til melankoli. Hans sinn var fullt av tanker, som han gjerne ville ha tid til å klarlegge. Han ville gjerne skrive, men hver morgen når han våknet, lå en alminnelig hverdag foran ham. Han lå i sengen til siste minutt, rev på seg tøyet og slukte frokosten, styrtet til toget, satt på forelesningene og kjedet seg som oftest, reiste hjem og stjal seg til å være sammen med Amy Stroud noen timer. Det var så mange bøker han ville lese, men han hadde så liten tid til å lese dem. Han var ikke nitten år ennå. Han var vokst sterkt. Av og til når han kledde seg i en fart etter alt for få timers savn, følte han seg avvekslende oppspilt og trett, opplagt og nedbøyd. Først og fremst følte han avsky for alt som het ansvar, han ville nyte det deilige høstværet på sin egen måte. Han lengtet etter å være sammen med fru Stroud mange timer hver dag. Hans seierrike, men teatralske dyst med Ernest hadde gjort henne enda mer attråverdig, men mindre virkelig. Følelsene for henne var som følelsene for ham selv og familien: så innviklet at de tilsynelatende var selvmotsigende. Likevel higet han bare etter frihet og enkelhet.»

Det er ingen enkel oppgave for Renny å overhode for Jalna. Hans interesse for hester gjør at han kommer i kontakt med leieboerne til Amy Stroud. Episodene står i kø og mot slutten av boken skjer det noe dramatisk.

Gleder meg til å lese neste bok i serien som er Gull og kjærlighet. Bok nr. 4 leste jeg i august 2014. Jeg kan ikke la det gå så lenge til neste bok. Det er spennende hva som skjer fremover. For jeg husker selvsagt ikke detaljene fra da jeg leste bøkene som ti-åring.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget