Likevel er Orientalismen i høy grad en bok som er knyttet til samtidshistoriens voldsomme drivkrefter. I den legger jeg følgelig vekt på at verken betegnelsen Orienten eller begrepet Vesten har noen ontologisk stabilitet; begge er skapt av mennesker, dels ved å bekrefte, dels ved å identifisere Den andre. At disse rendyrkede fiksjonene lett kan manipuleres og er utsatt for organisert kollektiv opphisselse, har aldri vært tydeligere enn i vår tid, når mobiliseringen av frykt, hat, avsky og fornyet selvfølelse og arroganse - mye av det handler om islam og araberne på den ene side og “oss” vestlige på den andre - foregår i svært stor skala.

Sikker kunnskap i språk og historie var nødvendig, men aldri til- strekkelig, slik en mekanisk innhenting av fakta heller ikke utgjør en adekvat metode for å forstå hva en forfatter som f.eks. Dante dreier seg om. Hovedkravet til den formen for filologisk forståelse Auer- bach og hans forgjengere snakket om og forsøkte å praktisere, var å gå inn i en skreven tekst på en forståelsesfull og subjektiv måte ved å se den fra den tidens og forfatterens perspektiv (eingefüllen). Filologi, slik den ble brukt på Weltliteratur, innebar en dypt humanistisk ånd utstyrt med generøsitet og, om jeg må få si det, gjestfrihet, snarere enn fremmedgjøring og fiendtlighet mot en annen tid og kultur. På den måten gjør fortolkerens hode plass til en fremmed Annen. Og denne kreative måten å gi plass for verk som ellers er fremmedartede og fjerne, er det viktigste aspektet ved fortolkerens filologiske oppgave.