Byer sover med lyset på, som om de er mørkeredde. Langs gatene og i klynger ved veikryss danner gatelyktene blomsterlenker i nattemørket, lyser opp fortauer og visker ut stjernene. Og hvis disse lenkene ovenfra – fra perspektivet til en astronaut eller en leser – ligner nervebaner som forbinder hjernehalvdelene til en by, er nok det et ganske nøyaktig bilde. En by er nemlig bygd av minner, lagrede erindringer pakket inn i kasser av stein og stål, teglstein og glass, og jo sterkere banene pulserer av lys, desto sterkere er minnene. I de bredere, mer trafikkerte gatene, lever sporene etter store begivenheter – kongelige parader, krigsmarsjer, triumftog – mens rundkjøringene der de store veiene møtes, bevarer skyggene av mindre passende hendelser: opprør og lynsjinger og offentlige henrettelser. Langs elvebreddene spaserer rolige stunder – hundre tusen forlovelser og svik – og i det eksplosive lyset fra transportterminalene lever minnene etter milliarder av ankomster og avreiser. Noen av disse har lagd arr på byens minne, andre kun en overflatisk rift, men alle bidrar til helheten, for det er dette som skaper en storby: den langsomme akkumuleringen av historie, av et nærmest uendelig antall hendelser i et nettverk av gater som lyser opp om natta.