Problemet med Eichmann var nettopp at det var så mange som lignet ham, og at de mange hverken var perverse eller sadistiske, tvert imot var de og er de skremmende normale.

"Klokka er ikke seks engang," sa Jed overrasket.
"Nei, det stemmer, jeg tror ikke det åpner før halv sju. Man spiser tidlig middag i dette landet, vet du, men det blir aldri tidlig nok for meg. Nå liker jeg meg best i slutten av desember, når det blir tidlig mørkt. Så kan jeg ta på meg pysjamas, ta sovemedisinen min og gå og legge meg med en flaske vin og en bok klokka fire om ettermiddagen. Det er sånn jeg har levd de siste årene. Sola står opp klokka ni; og så, når jeg har dusjet og drukket kaffe, er den nesten blitt tolv, så jeg må klare fire timer til med lys, dét får jeg stort sett til, uten altfor mange mén. (...)"

Å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve.

"Fra alle kanter lød det skuddsalver," sier Linn når han forteller om "Halbe-helvetet". Midt under slaget kom han over en tysk Panzer VI, en såkalt Tigertank. Den var så ødelagt at den ikke kunne kjøre, men fremdeles smatret det fra maskingeværene på den. "Bak stridsvognen lå en løytnant med avrevet bein, fremdeles i live. Jeg gikk bort til ham og spurte om det var noe jeg kunne gjøre. Løytnanten svarte: 'Ja. Legg beinet mitt ved siden av meg.' Jeg ville ta ham med meg i bilen vår, men han svarte: 'Vi har fått ordre om å bryte gjennom uten hensyn til tap. Legg beinet ved siden av meg.'" Mens mennene falt tok sykepleierskene fra Røde Kors opp våpnene og skjøt. Bernd Linn ga en av dem en bazooka. "En russer ropte: 'Overgi dere!' 'Overhodet ikke,' svarte jeg. 'Vi skal bryte oss ut.'" Vi spør Linn hvorfor han kjempet helt til det siste. Det nærmeste han kommer i forsøket på å få oss til å forstå, er at han som svoren nazist rett og slett ikke hadde noe annet valg.

Foraktar han seg sjølv, sine eigne lengslar og kjensler? Nei, han trur ikke det. Men han kan ikkje late vere å tenkje at han nok, høgst sannsynleg, ville ha forakta dei, viss dei hadde tilhøyrt ein annan.

"Our lives look a lot more interesting when they're filtered through the sexy Facebook interface. We star in our own movies, we photograph ourselves incessantly, we click the mouse and a machine confirms our sense of mastery. And, since our technology is really just an extensioin of ourselves, we don't have to have contempt for its manipulabiliity, the way we might with actual people. It's all one big endless loop. We like the mirror and the mirror likes us. To friend a person is merely to include the person in our private hall of flattering mirrors."

Hvorfor denne vegringen? Hvorfor nekter forfatteren å gå inn i den opprinnelige romanen, og lete den fram, ord for ord, slik han har for vane å gjøre? Mer direkte sagt: Hvorfor gjør jeg ikke det, for det er jeg som skriver dette. Hvorfor vegrer jeg meg, og har vegret meg i snart to år nå? Fordi jeg ikke lenger er i stand til å nedskrive den roman jeg har fått det privilegium å grave fram, men må nøye meg med å notere fotnoter til dette verk, som jeg åpenbart ikke tror på lenger. Det må ha med min alder å gjøre. Jeg har for lengst passert 60 år, og er i ferd med å se framover, ikke mot framtida, men mot avslutningen. Jeg kan ikke forandre verden lenger, men jeg kan avslutte den.