Pop’en er bare opptatt av seg selv. Gjør det noe?

Retromania er en musikkskribent Simon Reynolds' egeninitierte studie av populærkulturens reproduksjon. Hans tese er at populærkulturen, og i all hovedsak musikk, på et eller annet tidspunkt endret retning fra det evig fremadrettede, til et tilsynelatende evig tilbakeblikk. Altså, den nye musikken inneholder ikke noe nytt.

Reynolds bruker flere innfallsvinkler og ser på en rekke fenomener. Han diskuterer retro-miljøer, gjenforeninger, sampling og mash-up, rock-museer og benytter seg (kanskje litt vilkårlig) av begreper fra filosofien og sosiologien. Det kanskje mest spennende begrepet Reynolds tar i bruk, og det mest samlende for det hele, er «arkiv», et begrep han henter fra filosofen Jacques Derrida. Etter en kort innføring i arkivet som filosofisk konsept, sørger forfatteren for at vi er klare for hans videre analye. Til og begynne med; faktiske pop- og rockarkiver som museer (Rockheim i Trondheim), artisters back-kataloger (reunions) og videoklipp fra tiår med rock (BBC),men hovedpoenget blir først klart gjennom alle bokens eksempler der det aller meste av dagens musikalske begivenheter stort sett peker tilbake på de siste 60 årene med pop og rock. Vi har pastisj-band som kopierer 60-tallets beat-band, rockabilly som dyrker tidlig rocks estetikk, en gang nybrottsband som Sonic Youth spiller sine gamle album live, hip hop som bevisst sampler musikk publikum allerede har som referanser, punk og andre sjangere som stivner og blir musikalsk reaksjonært.

Om det i det hele tatt er så farlig er en helt annen sak, men det dystre budskapet er uansett at dagens popkultur er mindre progressiv nå en noen gang tidligere. Og man kan jo godt være negativ da, når selv avant-garden ikke er noe mer enn en musikksjanger.

Verdt å lese!

Ironisk nok ble jeg minnet på denne boken via et intervju med Christopher Nielsen om nyutgivelsene av gamle Jokke-plater: "Ja, jeg har lest Simon Reynolds «Retromania». Det er jo symptomatisk for vår tid, det virker som om vi driver og oppsummerer en vestlig popkultur som ikke lenger har noe nytt å komme med," sa Nielsen. Da var nysgjerrigheten pirret.

I boken stiller Reynolds ubehagelige spørsmål om hvorfor popmusikken er så intenst opptatt av sin egen fortid. Gjennom briljante eksempler og analyser herjer han med nesten alt vi musikknerder har syslet med siden rocken ble oppfunnet i 1963 (ja, han har tidsfestet rockens fødsel).

Han viser til at vi stadig oftere resirkulerer vår nære populærkulturelle historie, og at resirkuleringssirklene blir stadig kortere. Et av hovedargumentene hans er at den absolutte tilgangen til absolutt all musikk korrumperer absolutt. Når absolutt alt er tilgjengelig hele tiden har historien en tendens til å blokkere for nye uttrykk. Den rene vekten av historien overdøver nye uttrykk. På et eller annet tidspunkt må man stoppe opp og tenke etter om man i det hele tatt har nok liv igjen til å høre all musikken man allerede har likt tidligere. Og da skal man også forsøke å få med seg nye utgivelser i tillegg…

Vi er i ferd med å drukne i nostalgi, gjenforeninger, elleville superduperultradeluxe-utgivelser, og det er i det hele tatt vanskelig å se hva som er virkelig nyskapende. En del av problemet, mener Reynolds, er at bortimot alle undersjangre og stilarter som noensinne har eksistert fortsatt er med oss. Gjennom YouTube og andre nettkanaler har man ubegrenset tilgang til å grave seg ned i all musikkhistorie. Når alle sjangre fortsatt står på menyen vil dette selvsagt blokkere for nyskapning. En av utfordringene hans er ganske talende:

«Play me some music that’s characteristic of the late 2000’ as opposed to the late 1990s»

Jeg har ingen gode svar på den utfordringen...

Hele min laaaange omtale av boken kan leses på berekvam.com