Bokelskere.no

Det ble en historisk aften på litthuset igår. Utrolig mange tok turen for å overvære to norske samtidsforfattere i toppform fra scenen. En av de bedre samtalene jeg har sett og hørt fra den scenen. Humor og sorg gikk hånd i hånd.

Det ble en historisk aften på litthuset igår.

Fortell litt om det som skjedde, da! Vi i distriktsnorge må jo også få litt kulturnyheter.

Mine ord blir så veike og bleike i forhold til det innholdet som skred fram igår, men jeg tror det lignet en rekord i antall besøkende. Det var en hop av litteraturfolk, bokhandlerfolk, ja nærmest alt som kan krype og gå av lesende mennesker i Oslo. Samtalen gikk over løst og fast blant de som var i salen inntil man fikk øye på hovedpersonene. Da ble det med et helt stille. Man kunne ta og føle på forventningen blant de som hadde fått tak i billett til dette arrangementet. De andre som hadde handlet litt for sent satt i etasjen over og fulgte det hele via en storkjerm...

Karl Ove Knausgård leste høyt fra åpningen av Min Kamp 1. Det om døden. Det var dødsstille i salen. Tore Renberg introduserte seg selv og intervjuobjektet som er både en venn og kollega. Litt om livet. Og det er i disse to innledningene man fikk essensen av hvordan hele seansen skulle tre framover; nemlig møtet mellom den mørke Knausgård og den lyse Renberg.

Renberg leste høyt fra brev som Knausgård hadde skrevet til ham i den tiden de har kjent hverandre. Bruddstykkene fra brevene var nesten identisk med ordlyden man kjenner fra Knausgårds tekster.

De snakket mye om hans siste prosjekt. Om det å minnes. Om det å utlevere. Om det essayistiske hos Knausgård som etter min mening er det sterkeste i tekstene hans. Knausgård og Renberg er gamle musikere og det kan man tydelig se på det musikalske i Knausgård sin skrivemåte. Nærmest som en dj forteller han om en episode i hans liv som senere blir trukket ut i en digresjon som tar opp en ny digresjon for deretter komme tilbake til utgangspunktet.

Begge forfatterne roste sine favoritter der i blant; Jon Fosse, Stig Larsson, Marcel Proust, Lars Norén osv. som hadde hatt stor betydning for dem begge.

Det var stille i salen under hele showet forutenom latter og knising da det flere ganger ble sagt morsomheter fra scenen. Avslutningsvis leste Knausgård de to siste sidene fra Min kamp 1. Med dette satte han punktum for en fortreffelig aften på Litteraturhuset, men for noen av oss lesere ble det kun et komma og samtalen gikk videre om hans prosjekt utover kvelden.

Jeg har sjelden sett både forfatter og intervjuer på hugget som igår.

Akkurat slik føltes det da jeg så det samme programmet på litteratursymposiet i Odda. En helt fantastisk opplevelse! Alle som var der i går er heldige!! :)