Bokelskere.no

Helt enig. Det er en "bookish" bok, den er liksom avslutningsoppgaven i et skrivekurs til en veldig begavet kursdeltaker som kan sitt om både den ene og den andre artefakt og fletter dem inn i handlingen og karakterfremstillingen på en mesterlig måte slik at det blir "Eit perfekt bilete av eit personleg indre" ut av det. Litt påtatte er noen av allusjonene, ja, men akkurat dette gjør at jeg liker forfatteren enda bedre, fordi hun er forfatter, det ser man i hver eneste setning, og spesielt i de påtatte situasjonene.

Psykologismen forfatteren knytter til kultur- og litteraturhistorien, det at hennes karakterer er følsomt opptatt av denne kulturhistorien, det at de legger tanker og følelser i bøker, filmer og bilder som faktisk preger dem i veldig stor grad (de blir jo fremstilt gjennom sine tanker om bøker, filmer og bilder)og til tider til og med påvirker og bestemmer utgangen av en eller annen hendelse i livene deres ...det likte jeg svært godt.

Svein synes at karakterene likner på hverandre, og det er jeg helt enig i! Men i motsetning til ham, liker jeg dette fordi jeg liker psykologiske romaner som handler om ...kunstnere. Syns nemlig at alle personene i boka var mer eller mindre kunstnerisk anlagt, noe som gjør at de har mye til felles. Dt er tydelig at de gjenspeiler personligheten til forfatteren selv,man ser hvor opptatt hun er av kunst og hvor komplisert en person som er opptatt av kunst kan være.

Det at karakterene har liknende tanke- og følemønstre likte jeg faktisk best av alt selv om jeg forstår hvorfor noen ikke liker det. De syns bl a ikke at det er en godt skrevet bok pga dette. Jeg derimot...En gang til: man ser at Øyehaug er forfatter, i hver eneste setning.

Det er nettopp derfor jeg har boka blant mine favoritter.

Eg synest dette "bookish"-aspektet og denne psykologismen og nærleiken til kulturhistoria blir litt påtrengande og kunstig, og det er derfor boka ikkje er ei av mine favorittar.