Bokelskere.no

Da er jeg ferdig ned boka, og her er min omtale:

Allmennlegen Thomas Brenner og Elisabeth Dahl har vært gift i en mannsalder. Nå nærmer de seg begge seksti, og tidspunktet da de skulle kunnet nyte sitt otium burde for lengst ha kommet ... I stedet er de under krysspress fra alle kanter, med uselvstendige og godt voksne unger, og aldrende foreldre som blir mer og mer hjelpetrengende.

Datteren Anika på 26 år bor fremdeles hjemme, og selv om hun er i en alder hvor hun for lengst skulle ha startet på sitt eget liv, er det intet som tyder på at hun har tenkt å flytte hjemmefra. Hun spiser seg fetere og fetere, sover halve dagen, lar seg forsørge av faren og produserer mislykkede sølvsmykker som ingen vil kjøpe, mens hun innbilder seg at hun driver med kunst. Line har flyttet hjemmefra og forsøker å livnære seg som danser, men uten foreldrenes jevnlige pengestøtte, ville hun aldri kunnet klare seg ... Likevel flyr hun rundt og leker kul og radikal, mens hun - ifølge faren - lever som en rentenist. Elisabeth har endog sluttet i jobben sin for å rekke over alt, og det har de egentlig ikke råd til. Særlig fordi døtrene fremdeles ikke klarer seg selv.

Ekteparet Brenner/Dahl bor i sokkelen av det svære huset til Elisabeths foreldre i Holmenkollen. Mens Elisabeth springer rundt og lystrer spesielt sin mors minste vink, forsøker Thomas å være til hjelp for sine snart nitti år gamle foreldre, som trenger ham mer og mer. Til slutt er det ingen vei utenom: moren må på sykehjem. Uansett hvor mye Thomas stiller opp for foreldrene sine, slites han nesten i stykker av dårlig samvittighet. For det blir jo aldri nok. Det groteske ved å bli gammel springer Thomas i øynene der han skifter bleier på sin egen far, som blir mer og mer urimelig i sine krav til sønnen. Dette kombinert med at han aldri blir herre i eget hus, sliter Thomas nesten helt ut. Ikke har de noen utsikter til arv heller, for faren hans har tapt store summer på dårlige fondsplasseringer, mens Elisabeths foreldre har belånt huset de bor i opp til pipa på sine eldre dager. Og når han tilfeldigvis oppdager en kul i konas ene bryst - en kul hun ikke vil ha noe snakk om - og han selv plages med hjerteflimmer, er det betimelig å stille spørsmål ved når nok er nok ... I mens planlegger Thomas et gigantisk sekstiårslag for sin kone, etterfulgt av en tur for dem og døtrene til Chicag0, der de skal gå i forfatteren Sauls Bellows fotspor ...

Jeg bokstavelig talt slukte denne boka og klarte ikke å legge den fra meg. Tematikken er ikke omtalt i litteraturen i særlig grad. I alle fall har ikke jeg fått det med meg. Jeg er fra før av en ihuga Bjørnstad-fan, og har fulgt hans forfatterskap gjennom nesten 30 år. Derfor har jeg lett for å tilgi ham at enkelte bøker i hans forfatterskap kanskje ikke har vært like sterke. "De udødelige" begynte veldig bra, men etter hvert som jeg kom lenger uti, synes jeg at den tapte seg litt. Det som trekker ned er at personene fremstår som litt for karikerte, og at det noen ganger kunne virke som om forfatteren var redd for at leseren ikke skulle forstå hvor han ville og ble for overtydelig. Dermed ble svært lite overlatt til leserens fantasi. Samtidig vil jeg understreke at jeg særlig i første halvpart av boka humret og lo mye, for oppi alt det tragiske var det også mye humor. Beskrivelsen av miljøet i Holmenkollen, snobberiet og ikke minst motkreftene til det mest outrerte, synes jeg Bjørnstad beskrev med snert og varme. Videre fant jeg Thomas Brenners filosofering over menneskenes streben etter å leve lengst mulig, uten egentlig å skjønne konsekvensene av å komme opp i både nitti og hundre år, og mangelen på erkjennelse av at vi alle tross alt skal dø en gang, interessante. Jeg ble for øvrig svært irritert over all den dilling og dalling som ble døtrene til del, og at foreldrene aldri stilte et eneste krav. Ikke til å undres over at de aldri tok skrittet videre for å bli selvstendige ... Bjørnstad skriver godt! Her blir det et sterkt terningkast fire.

Nå har jeg lest boken. Dvs. første del, men andre del begynte boken å kjede meg og det ble til at jeg skumleste for å få med meg slutten. Tror mange poeng går meg hus forbi fordi jeg ikke er oppvokst i Oslo/Holmenkollen.

Den boken som jeg har lest ut i løpet av 2 dager av samme forfatter - Drømmemesteren. Jeg har skrevet en anmeldelse. Den boken grep meg virkelig, vel så mye at jeg ønsker meg dokumentaren om Bendik Riis + CD som inneholder tegninger, malerier, artikler, dikt. Med andre ord lære å kjenne ham som ikke fikk heder mens han enda levde, men av kunstnere som kom til senere.

Begynte på denne i går kveld. Ser fram til videre lesning.

Spent på å høre fra deg om denne, Kirsten. Står på "ventelisten" min. Bjørnstad er en av mine favorittforfattere.

Har kommet et godt stykke videre i boken. God flyt. Liker boken.

Jeg har Oda og Munch av Ketil Bjørnstad. Synes at han skriver godt. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. Drømmemesteren står for neste tur etterpå.

Jeg har kjøpt "Oda" også. Deilig å ha mye å glede seg til

Den har jeg lest flere ganger. Fikk min mor hekta på Oda og hennes familie i sin tid. For det er en interessant familie både på hennes familie side og ektemakens ++

Fin omtale, Rose-Marie. Denne gleder jeg meg til.

Akkurat ferdig med denne nå jeg. Den kommer nok ikke på høyde med "Musikk-trilogien" nei...en del interessante problemstillinger har den, godt språk og grei struktur, men den virker ikke så fullendt og gjennomarbeidet som trilogien; heller ikke er karakterene så troverdige og realistiske....grei nok som roman - og at slutten ble som den ble, var ingen overraskelse. Men jeg kan gjerne gi den terningkast 4 så vidt.

Jeg har akkurat lest boka ferdig, og det gjorde jeg mens jeg var på besøk hos min gamle mor på 92 år. Hun har nylig flytta på sykehjem, LANGT borte fra sine nærmeste. Dette gjorde jo noe med leseropplevelsen. Jeg er vel enig i at Bjørnstad kanskje ble for overtydelig i sin skildring, men ok. Jeg tror hans skildring av en familie som stadig går rundt grøten og ikke våger å rydde opp i aktuelle ting er et vanlig problem i dagens stressede liv, selv om det nok er satt litt på spissen. Jeg har veldig sans for Bjørnstad, og jeg tar meg i å lure på hva er det med Elisabet (bla litterært)? Fikk mange tanker, tro om det kan bli en oppfølger? Får lyst å finne fram triologien om Alveberg igjen. Oppdaget nå at den bør friskes opp igjen, for den var også bra.