Bokelskere.no

En sterkt overvurdert bok, dette. Under dekke av en lite troverdig dystopisk visjon forteller McCarthy en konvensjonell far-sønn-historie med et "tøft og ømt" tonefall.

En god forteller trollbinder sitt publikum, selv om kjernenplottet kan være av det aller enkleste slag. En god forteller klarer å gi de mest enkle og klisjefylte situasjoner mening og dybde. En god forteller er ikke redd for konvensjoner, men benytter de gjerne til sitt formål, nemlig å få fortalt en god historie. En god forteller har ikke behov for troverdige situasjoner eller settinger da disse likevel blir troverdige, i en god fortelling. Vi trenger gode fortellere for å gi liv til de gamle historiene, da vel det meste har vært fortalt før. Cormack McCarthy er en god forteller, som har skrevet en god bok, selv om både dystopi, far sønn, og den siste trevl av menneskelighet i vanskelige situasjoner har vært beskrevet før.

Helt uenig :)

Riktignok er det en konvensjonell far-sønn-historie i bunn, men mange av mine favorittbøker har da konvensjonelle historier i bunn (som far-sønn, oppvekst, tapt / funnet kjærlighet osv.)

Det som tok meg mest med denne var det som ikke ble sagt, som hva som hadde skjedd, hvorfor, og hvor lite viktig det var i historien. På den måten kan boka leses inn i både et klimaperspektiv, et atomalder-perspektiv, krigsperspektiv etc. etc., og er omså bare grunnet det noe mye mer enn en konvensjonell far-sønn-historie.

Og språket da. Den er ikke bare "godt skrevet", den er milevis bedre enn det!

flott svar Vegard (har irritert meg over Newths kategoriske "lite troverdig" og "konvensjonell"), vil bare utdype med bokas totale mangel på referanser. I en verden uten referanse, kan vi si, for alt er oppløst. Og tenk etter hvor avhengige vi er av referanser? Hvor ofte våre uttalelser om verden er en kommentar til noe du vet mottageren vet. Selv om det regnes som sterkt at romaner klarer å la vær å havne i alt for mange tidsopphengte referanser, regnes det som ditto sterkt at referansene allikevel er tidstypiske og riktig valgt. Ok, men i "the road" er det ingen referanser whatsoever! Newth leser således hva han selv ønsker inn i sin egen konvensjonalitet, for hvor er kovensjonaliteten i "the road" - den er oppløst kjære vene.

Hmm. Eg las denne før han vart hypa og hadde ingen førestellingar om boka, anna enn at eg hadde lese andre bøker av McCarthy tidlegare, og eg likte den svært godt. Dersom eg hadde lese henne no, trur eg at eg hadde hatt mykje høgare forventningar, og kanskje blitt skuffa. Det er imidlertid ei ganske minimalistisk fortelling, slik eg hugsar henne, og det fungerte for meg.

Sier meg enig med Eirik. Svak historie og det kan ikke språket dekke over.

Det skal du få lov til å mene. Men hva med språket, mann? Språket!

Har du lest Hemingway? Merket noen likheter?

Jeg har ikke lest "The Old Man and the Sea", boka du i en annen tråd synes å mene "The Road" er en kopi av. Jeg har lest mye både om og av McCarthy, men har aldri hørt den påstanden før. Kan du ikke forklare litt mer presist hva du mener likhetene er, evt. hva som gjør McCarthy uoriginal?

Les heller boken og se selv.

Det skal jeg nok. Men du bør vel kunne begrunne påstandene dine uavhengig av hvilke bøker jeg leser?

Selvsagt har McCarthy lest Hemingway. Han sammeliknes også ofte med Melville og Faulkner, uten at man snakker om plagiat av den grunn. Gi oss gjerne noen eksempler på det banale språket i boka og eventuelle avsnitt som er kopier av Hemingway.

Godt språk, bevares. Men når godt språk saboteres av plottmessige klisjeer, ja da kan det like godt være.

Jeg synes ikke språket er godt, heller. Alle kan skrive banalt.

He walked out into the gray light and stood and he saw for a brief moment the absolute truth of the world. The cold relentless circling of an intestate earth. Darkness implacable. The blind dogs of the sun in their running. The crushing black vacuum of the universe. And somewhere two hunted animals trembling like ground-foxes in their cover. Borrowed time and borrowed world and borrowed eyes with which to sorrow it.

Ja, hvem som helst kunne vel skrevet dette.

Leste en lignende passasje i Odelsjenta, bind 3, som dumpet ned i postkassa forrige uke. Nei, hadde jeg vært Olve nå ville jeg ganske enkelt sagt "Touchè".

Hva slags klisjeer tenker du på?

Ja, hvilke klisjeer er det egentlig snakk om?