Bernhards tredje roman fra 1967 er den første som for alvor peker fremover mot det særegne og mesterlige forfatterskapet som var i vente. I andre del av historien trer den musikalske og temperamentsfulle fortellerstilen som han er blitt kjent for gradvis frem, en stil som han kom til å utvikle til det fullendte i senere romaner som "Gamle mestere", "Betong" og "Trær som faller". Samtidig preges romanen av å nettopp være skrevet av en forfatter "på vei". Det i utgangspunktet lovende plottet tar liksom aldri helt av. Samtidig er Bernhards senere vanvittige humor ennå ikke tilstede her.
Sist sett
