Stilt ovenfor bokens mange og åpenbare kvaliteter, sitter jeg her og lurer på hvorfor den ikke ble en større leseopplevelse. Jeg finner to svar. Det ene er forventningenes forbannelse. Dette er en bok som vant Bookerprisen og kritikernes hyllest, og et viktig bidrag til McEwans store anseelse som forfatter. Kanskje ventet jeg meg et mesterverk, og er litt skuffet over bare å ha lest en meget god bok.
Det andre er at tross all denne viraken, er det noe uforløst over de siste førti sidene. Tanken er besnærende: Kanskje er dette så mesterlig skrevet at selve teksten på denne måten speiler symfonien som står sentralt i romanen? Dessverre brister dette håpet for meg. Men frem til det tidspunktet har plottet tatt mange og fine overraskende vendinger. Hintene til hvordan det vil ende er likevel litt for tydelige, og slutten ble nesten nøyaktig som forventet. Irriterende.
Dette var ankepunktene. Men først og fremst er altså dette en meget god roman: dyp, men lettlest, med en herlig humoristisk penn, flotte personskildringer og et svært snedig utpønsket plott.
Sist sett
