Da jeg gikk på gymnaset, hadde norsklæreren min et forslag til særemne som gruppen min (vi kunne gå flere sammen om å skrive særemne-oppgaven) tente på: velg ut tre bøker om samme tema, av ulik kvalitet og sjanger, og sammenlign dem. Vi endte opp med følgende tre:
TEMAET for særemnet vårt var "tro og tvil", eller noe sånt, forresten. Romanfiguren "Bazarov" i "Fedre og sønner" har blitt betegnet som tidenes første anarkist (tenk - det husker jeg over femogtyve år senere!); "fader Petrus" i Leer-Salvesens bok er en prest som sliter med troen sin og andre problemer; mens i den "kristelige" romanen var det i grunnen ikke særlig rom for tvil - moralen i den boken var at troen på Vårherre løser alt til sist...
Vi hadde en veldig morsom særemne-prosess med dette utvalget! Diskuterte i vilden sky, og sammenlignet litterære virkemidler så det stod etter. (Fikk bra karakter på oppgaven også, så vidt jeg husker.) Genialt av norsklæreren å sette oss på dét sporet - jeg husker jo bøkene og prosessen rundt, tjuefem år senere...
Viser 1 svar.
Flere av de russiske romanene jeg har lest var i forbindelse med at jeg tok et universitetkurs i russisk litteraturhistorie. Kurset var nettbasert og lagt opp sånn at vi leste en eller to bøker i uken, avhengig av hvor tykke de var, og så møttes vi til chat på lukket nettsted etterpå.
Ved ett nettmøte sammenlignet vi Gladkov med Jerofejev, to forfattere som var omtrent samtidige men representerte hver sin type litteratur. Om det ikke hadde vært for dette hadde jeg nok aldri lest "Sement", og jeg har sagt til foreleseren at det var bra den var pensum. Mange andre var negative til boken, men jeg er stolt av å ha lest den.
Det er fra dette kurset min kjærlighet til russisk litteratur kommer, jeg fikk mulighet til å diskutere og gjennomgå de bøkene på en annen måte enn det jeg vanligvis gjør, samt at jeg fikk lest en del bøker jeg aldri ellers ville valgt.