Den boken jeg husker aller best fra barndommen er nok Hulebjørnens Klan. Det høres kanskje litt rart ut, men jeg begynte å lese den da jeg var omkring 10, og den markerer på en måte overgangen fra skikkelige barnebøker til ordentlig litteratur for min del. Jeg skylder den boka utrolig mye, for om jeg ikke husker helt feil var det den som gjorde meg alvorlig interessert i bøker, og den beste venninnen jeg har i dag ble jeg kjent med gjennom de minneverdige kioskroman-scenene som var så fascinerende for noen tiåringer. Passer bra å mimre om den i dag siden jeg skal ut og kjøpe siste boka i morgen. :)
Viser 4 svar.
Da så du vel Bokprogrammet på NRK2 i kveld med intervju med forfatteren Jean M. Auel? Har ikke lest bøkene hennes, men det var likevel et intervju jeg kan anbefale å få med seg.
Ja! Hun var veldig god! Det er det første intervjuet jeg har sett med henne, selv om jeg har lest noe. Det er alltid litt skummelt å se intervjuer med forfattere man er glad i, for det hender jo at de skuffer veldig utenfor romanene sine, men hun var veldig reflektert, og sa mye interessant. Virkelig koselig intervju, spesielt søtt hvor utrolig glad intervjueren var, man merket at hun var en fan.
Ja - sjarmerende resultat! Fikk respekt for forfatteren - selv om jeg ikke helt kom i modus til å lese bøkene hennes... (Fikk litt for sterke "Romantikk"-assosiasjoner (sikter til bladet vi leste tidlig i tenårene, altså), men jeg tror på at Auel har gjort grundig research og skrevet fascinerende skildringer av steinalderlivet.
Ja, de seksuelle skildringene er ekstremt "kioskroman", og det kan bli litt latterlig til tider, men det er bare separate elementer i historien. Jeg vil allikevel anbefale bok nummer en - den har lite romantikk (altså nærmest ikke noe kliss), og handler stort sett om hovedpersonens liv, oppvekst og utvikling. Den har masse fantastiske skildringer av alt som skjer i dagliglivet, og det er skikkelig engasjerende å følge hovedpersonen mens hun sliter med å passe inn.
Sist sett
