Bokelskere.no

Himmelrike og helvete gav meg tidlig assosiasjoner til en annen bok som jeg liker godt, nemlig Johan Bojers Den siste viking. Riktignok er det snakk om forskjellige land, forskjellige mennesker og en nærmest ubetydelig tidsdifferanse også, men likevel fant jeg mye gjenkjennbart som overskrider denne avstanden i tid og rom. Blodslit på havet og fiske i all slags vær, enten det er storm eller stille. Usikkerheten ved å ha bare et plankebord mellom seg og drukningsdøden, og det å ikke vite om man kommer trygt hjem igjen til kone og barn. Samholdet mellom fiskerne som kjemper for det daglige brød, side om side. Men her finner man også drømmen om noe mer enn dager kun fylt med arbeid, hos Bárdur og hans interesse for bøker og poesi. Fisken klarer man seg kanskje ikke uten, men ordene kan da bety mye de også...

Havet er både himmelrike og helvete for de som er knyttet til det på godt og vondt, og kan bety både liv og død. Hadde du spurt meg på forhånd om jeg trodde jeg ville like en bok som handlet om "fiske og havet og døden og kjærlighet og sånn" (for å sette det veldig på spissen), så hadde jeg nok vært usikker. Men boka har blitt skrytt mye av, og jeg ble nysgjerrig nok til å låne den med meg hjem fra biblioteket.

Gjennom den språklige poesien og kraften greier Jón Kalmar Stefánsson å trekke meg inn i boka, og beholde meg der til siste slutt. Første del var riktignok den delen som jeg likte best, med skildringene av fiske og samarbeid og hvor hardt og nådeløs dette livet kunne være. Havet er lykke og ulykke, liv og død - og evighet. Men å følge gutten videre i del to og bli kjent med den lille, fargerike fiskerlandsbyen bidro også til tanker og refleksjon, selv om den delen ikke evnet å fenge like mye. For i første del av boka var jeg fullstendig til stede, helt oppslukt. Jeg var der og kjempet i fellesskap om å berge båt og last mens uværet ulte rundt oss. Drømte om å kjenne lykken etterpå ved å få en bit nykokt torsk sammen med kullsort kaffe med puddersukker, mens trettheten dirret i musklene...

Lettlest er den ikke til tross for at sideantallet er mer beskjedent enn mange andre romaner. Setningene er lange, oppdelt med mange komma, og rekker oftest over flere linjer. Men språket er også beskrivende og flott, her er det mye å smake på mens man leser, og oversettelsen til norsk er også glimrende gjennomført. Himmelrike og helvete er en stor og tidløs roman, med spørsmål og svar om liv og død. En litteraturskatt fra Island som bør nytes i fred og ro og grunnes over.

Jeg er helt på linie med deg. Det sterke språket, humoren, kampen for livet, fellesskapet. Godt håndverk, rett og slett.

Eg kan forstå det du skriv. Likevel kom eg til annan konklusjon. Eg vart fort riven med. Og her var glitrande formuleringar, fine poetiske vendingar. Ein kunne lett finna gode ting å sitera (noko eg også har gjort).

Men etter kvart vart det for mykje av det gode, i alle fall for meg. Det vart eit for glatt språk. Her var likesom ingen kantar, ingen friksjon. (Ein slags poetisk versjon av Coelho ? som eg som ein parentes i parentesen ikkje har lest).

Det poetiske vart for poetisk. Språket vart for mykje ... språk. Det flinke for flinkt. So eg gav opp. Eg kan skjøna at andre synest dette er ei stor bok, og eg har respekt for det. Men sjølv trong eg noko meir å setja tennene i.

Skjønner godt hva du mener - jeg brukte utrolig lang tid på denne boka, enda så tynn den er. Jeg likte imidlertid persongalleriet i del to, her er det mange gripende skjebner. Og ikke minst, en fantastisk samling navn:Geirthrudur, Ragnheidur, Brynjolfur, Torfhildur - herlig!

Helt enig.