Det er von i hengande snøre - og det er det denne fabelaktige historien fra Hemingway handler om. Potensialet, håpet og troen på at en får fatt i den store fisken som gir en selvrespekten tilbake er beskrevet på en måte som selv jeg, som er middelmådig fiskeinteressert, klarer å forstå handler om langt mer enn en fisk.
Viser 3 svar.
Jeg er vanligvis imot den form for tolkning der man leser store sannheter mellom linjene i det skrevne, og bakenfor de malte pennestrøk, da slike tolkninger for meg ofte bærer preg av å være en falsk bestrebelse på å si noe viktig, mens det store ikke ligger mellom, men i linjene, og i strøkene, ikke i de lange tankerekker som vekkes. Å se bak, forbi, over; for meg innebærer det ofte en umyndiggjørelse av kunsten.
Vel, her må jeg gi tapt. Fortellingen er fin også i sin enkelhet, kan utmerket vel stå på egne ben, men likevel: Dette er en parabel om jeg noengang så èn i litteraturen, og hvorfor det, jo, det er noe med det nøkterne språket, sindigheten, havets storhet, den gamle mannens storhet i møte med dette voldsomme havet, som vekker de store tanker. En enkel bønn fra en ikke-religiøs mann blir hele menneskehetens søken etter mening og rop om hjelp. Kampen mot den store fisken er alle livets viderverdigheter. Den gamle mannen blir Camus' Sisyfos, hans krafttak representerer byrden av å måtte dytte en sten opp på et fjell, bare for å se den trille ned igjen. Før en ny dag på havet venter.
Godt å sjå at nokon kan skrive at det store ligg "i" linjene, og ikkje "mellom". Det som står der, står der. I gode verk både på det konkrete og det - ja, kva skal ein kalle det? - tematiske og derfor det abstrakte planet. Takk for bidraget. "I linjene", ja - kvar elles?
Nettopp. Og om noen skulle misforstå så mener jeg ikke å ha bedratt meg selv og mitt syn på kunst i disse linjer om min opplevelse av denne boka: Det jeg får ut av den, og som gjør at jeg kaller fortellingen en parabel, er i høyeste grad tilstede i linjene. Det jeg ikke liker med tolkninger av typen "mellom linjene" er at man i dette tilfellet for eksempel ville kunne sagt at fisken er noe større, en grandios metafor; at den symboliserer noe større, at man kan sette et likhetstegn mellom fisken og noe stort. Det er jeg ikke enig i. Storheten her er allestedsnærværende, og fisken er en fisk. Mine linjer om Camus og menneskehetens kamp var ment å skulle illustrere storheten i denne i en større målestokk lille kampen og fortellingen om den, jeg setter derimot ikke et likhetstegn mellom mine linjer og Hemingways ord. Deri ligger forskjellen. Vel, jeg rabler bare nå.
Sist sett
