H.C. Andersens eventyr var som regel altfor skumle for meg - jeg begynte å strigråte i et bursdagsselskap der det ble lest høyt fra Den lille havfruen, og måtte geleides over i et annet rom slik at jeg kunne komme til hektene igjen! Og når jeg tenker etter, så var jeg vel i skolealderen da, så jeg var ikke av de barskeste, nei...
Men du minnet meg på eventyr-sjangeren, Stine - at jeg kunne glemme eventyrene, da? Jeg som vokste opp med Asbjørnsen og Moe i trebindsutgaven, det var de eneste bøkene jeg kan huske faren min leste for meg på sengen (ellers likte han også godt å finne på eventyrene selv, men det er en annen sak). Eventyr er en vesentlig - stryk det: uunnværlig - del av kulturarven/litteraturskatten vår, både folkeeventyrene og kunsteventyrene, norske såvel som utenlandske!
Viser 4 svar.
Kom til å tenke på "Piken med svovelstikkene" Den kan jeg fortsatt ikke høre eller lese uten at jeg begynner å gråte.
Ikke jeg heller! Tror dette var min første litterære opplevelse av grusomhet, dvs mitt første minne om at jeg gråt og gråt over en fiktiv karakter. Levde meg veldig inn i den.
Sånn har jeg det også - leste det gråtkvalt for en av jentene mine da hun var lita, men noen dager senere omtalte hun det som "Prinsessa med lighteren"...
Er redd mine gråtetokter var utslag av mindre nestekjærlighet enn du besitter, og mest visuell forestillingsevne: det var så skrekkelig at de kuttet opp halen til den lille havfruen slik at hun skulle få ben (ja - egentlig var det vel ingen som skar i havfruen med kniv, tror jeg; derimot kjentes det slik ut for havfruen for hvert skritt hun tok, og så var det noe med at hun mistet tungen også (hun mistet taleevnen til gjengjeld for at hun fikk ben).) Grusomt syn for mine indre øyne..... Men om jeg egentlig brimmet over av medfølelse overfor den lille med fiskehalen? Neimen om jeg er så sikker....
Sist sett
