Bokelskere.no

Hva du kan lære av Mysterier kan jeg ikke uttale meg om, da jeg ikke har lest den. Jeg har generellt ikke lest så mye Hamsun (som du later til å ha fokusert på når det gjelder skjønnlitteratur, kanskje du burde prøve noen andre forfattere?). Jeg har også lest såkalte klassikere (jeg har tross alt studert litteratur) som jeg ikke fikk noe ut av. Jeg elsker Shakespeare, men har enda ikke klart å lese ferdig en Dickens-roman, for eksempel.

Men jeg kan jo gi deg noen eksempler på hva jeg har lært: Av Aimee Sommerfelds Tamar og Trine-serie lærte jeg at de fleste mennesker egentlig er ganske like og at alle barn trenger (og fortjener) foreldre. Av Robin Hood (Rosemary Sutcliff), når jeg var 8 eller så lærte jeg man skal sloss for de som er svake i samfunnet, at noen prinsipper står fast samme hva og at man ikke godta urett sånn uten videre. Av Margit Sandemo har jeg lært at jeg ikke er så fryktelig interessert i overnaturlige fenomener, hva en "englemaker" er (noe jeg hadde stor glede av å fortelle min norsklærer på videregående når begrepet dukket opp i forbindelse såkalt seriøs literatur) og når hundreårskrigen foregikk. Av Jane Austen har jeg lært utrolig mye om (kvinners rolle i) samfunnet på 1800-tallet. Av Patrick O'Brian har jeg lært mer både geografi og Napoleonskrigshistorie enn jeg noensinne kunne forestillt meg å kunne. Av Hanne Ørstaviks Presten (en roman jeg forøvrig hatet dypt og inderlig) lærte jeg en masse om "sameopprøret" som Mikkel Gaup akkurat laget film om.

Og selvsagt kunne jeg lært mye av dette ved å lese sakprosa - leksikon, historiebøker osv. - i stedet, men det er nå ikke sånn jeg er skrudd sammen.

Men hvis du ikke får noe ut av å lese romaner, så er det selvsagt ikke noe galt i det. Bare la være å avblåse verdenslitteraturen med utsagn som "å lese om andres kjærlighetsliv", det sier simpelthen mer om deg enn om litteraturen.

Jeg er forøvrig enig med Jan Fongen: Om du ikke er et troll høres du ut som ett. Men det kan jo bli interessante diskusjoner ut av det.

Nei, godt at du har fått med deg at jeg ikke er interessert i å lese hyllemeter av kjærlighetsromaner. Margit Sandemo har jeg selvsagt ikke lest en linje av - eller Harry Potter, for den saks skyld. Men jeg kjenner altså til at noen gjør suksess av å skrive ned sine absurde tanker, drømmer og forestillinger. Og jeg forstår ikke hvorfor en bok som er bygget over faktiske tildragelser for noen er DÅRLIGERE enn en roman? Den som har lest Bjørn Bjørnsens "Det utrolige døgnet," eller Einar Gerhardsens "Fellesskap i krig og fred" - for ikke å snakke om "Det jeg husker best" av Sverre Løberg vet hva jeg snakker om. Den som er glad i gode bøker, og som ikke får noe ut av de skrifter jeg har nevnt synes jeg har store huller i sin dømmeevne angående litteratur. Jeg kjente en som var jævlig glad i å lese tegneserier, fra Donald til Asterix. 50-åringen lå på sofaen og åt sjokolade og leste Donald. Det viste seg senere at det var "noe mer" med den karen. Han ble senere anmeldt for å ha plukket på jentunger helt ned i 12-årsalderen -. Sånn er det.

Det handler ikke om "bedre" eller "dårligere". Det handler om at du dukker opp på et diskusjonsforum for litteraturinteresserte og forfekter det syn at skjønnlitteratur ikke har noen verdi og at det kun er sakprosa som inneholder "sanne" fremstillinger av virkeligheten. Dette er en høyst tvilsom påstand.

En bok av Einar Gerhardsen inneholder hans tolkning av det tema han framlegger. Det er hverken mer eller mindre "sant" enn en skjønnlitterær framstilling. Om forfatterens tanker er "absurde" får være opp til hver enkelt leser å vurdere. Det har man full rett til å hevde i møte med både Gerhardsen og Hamsuns tekster.