Bokelskere.no

Si meg: Hva skulle jeg f.eks. kunne lære av en som Knut Hamsun? Hva skulle hans "Mysterier" kunne fortelle meg av matnyttige ingredienser? Jeg har lært langt mer av en forfatter som Kjell Fjørtoft - for ikke å snakke om Egil Ulateig. Jeg sier imidlertid ikke at Knut Hamsun ikke er en god skribent - bevares, men hvem er nå så interessert i å lese om irrgangene i Hamsuns underbevissthet? Hva skulle det kunne gi meg?

Hva du kan lære av Mysterier kan jeg ikke uttale meg om, da jeg ikke har lest den. Jeg har generellt ikke lest så mye Hamsun (som du later til å ha fokusert på når det gjelder skjønnlitteratur, kanskje du burde prøve noen andre forfattere?). Jeg har også lest såkalte klassikere (jeg har tross alt studert litteratur) som jeg ikke fikk noe ut av. Jeg elsker Shakespeare, men har enda ikke klart å lese ferdig en Dickens-roman, for eksempel.

Men jeg kan jo gi deg noen eksempler på hva jeg har lært: Av Aimee Sommerfelds Tamar og Trine-serie lærte jeg at de fleste mennesker egentlig er ganske like og at alle barn trenger (og fortjener) foreldre. Av Robin Hood (Rosemary Sutcliff), når jeg var 8 eller så lærte jeg man skal sloss for de som er svake i samfunnet, at noen prinsipper står fast samme hva og at man ikke godta urett sånn uten videre. Av Margit Sandemo har jeg lært at jeg ikke er så fryktelig interessert i overnaturlige fenomener, hva en "englemaker" er (noe jeg hadde stor glede av å fortelle min norsklærer på videregående når begrepet dukket opp i forbindelse såkalt seriøs literatur) og når hundreårskrigen foregikk. Av Jane Austen har jeg lært utrolig mye om (kvinners rolle i) samfunnet på 1800-tallet. Av Patrick O'Brian har jeg lært mer både geografi og Napoleonskrigshistorie enn jeg noensinne kunne forestillt meg å kunne. Av Hanne Ørstaviks Presten (en roman jeg forøvrig hatet dypt og inderlig) lærte jeg en masse om "sameopprøret" som Mikkel Gaup akkurat laget film om.

Og selvsagt kunne jeg lært mye av dette ved å lese sakprosa - leksikon, historiebøker osv. - i stedet, men det er nå ikke sånn jeg er skrudd sammen.

Men hvis du ikke får noe ut av å lese romaner, så er det selvsagt ikke noe galt i det. Bare la være å avblåse verdenslitteraturen med utsagn som "å lese om andres kjærlighetsliv", det sier simpelthen mer om deg enn om litteraturen.

Jeg er forøvrig enig med Jan Fongen: Om du ikke er et troll høres du ut som ett. Men det kan jo bli interessante diskusjoner ut av det.

Nei, godt at du har fått med deg at jeg ikke er interessert i å lese hyllemeter av kjærlighetsromaner. Margit Sandemo har jeg selvsagt ikke lest en linje av - eller Harry Potter, for den saks skyld. Men jeg kjenner altså til at noen gjør suksess av å skrive ned sine absurde tanker, drømmer og forestillinger. Og jeg forstår ikke hvorfor en bok som er bygget over faktiske tildragelser for noen er DÅRLIGERE enn en roman? Den som har lest Bjørn Bjørnsens "Det utrolige døgnet," eller Einar Gerhardsens "Fellesskap i krig og fred" - for ikke å snakke om "Det jeg husker best" av Sverre Løberg vet hva jeg snakker om. Den som er glad i gode bøker, og som ikke får noe ut av de skrifter jeg har nevnt synes jeg har store huller i sin dømmeevne angående litteratur. Jeg kjente en som var jævlig glad i å lese tegneserier, fra Donald til Asterix. 50-åringen lå på sofaen og åt sjokolade og leste Donald. Det viste seg senere at det var "noe mer" med den karen. Han ble senere anmeldt for å ha plukket på jentunger helt ned i 12-årsalderen -. Sånn er det.

Det handler ikke om "bedre" eller "dårligere". Det handler om at du dukker opp på et diskusjonsforum for litteraturinteresserte og forfekter det syn at skjønnlitteratur ikke har noen verdi og at det kun er sakprosa som inneholder "sanne" fremstillinger av virkeligheten. Dette er en høyst tvilsom påstand.

En bok av Einar Gerhardsen inneholder hans tolkning av det tema han framlegger. Det er hverken mer eller mindre "sant" enn en skjønnlitterær framstilling. Om forfatterens tanker er "absurde" får være opp til hver enkelt leser å vurdere. Det har man full rett til å hevde i møte med både Gerhardsen og Hamsuns tekster.

Jeg er litt usikker på om du her kun provoserer, da du vet at du er på en nettside der 99 % av deltagerne er svært glade i å lese skjønnlitteratur. Det er noe med tonen i kommentaren din som signaliserer at du bare er ute etter å skape diskusjon for diskusjonens skyld.

Hvis du derimot virkelig mener at livet kun stimuleres av matnyttige ingredienser, så er svaret på spørsmålet ditt: Nei "Mysterier" kan ikke fortelle deg mye om hvordand du skal bli mett. Nå er jeg av den oppfatningen at livet består av vesentlig mye mer enn det som kan stimuleres ved matnyttige ingredienser. Hvis du er åpen for slike tanker, vil du kunne finne mye godt stoff i skjønnlitteraturen.

Hamsun er for meg først og fremst en god forteller. Noen av oss liker gode fortellinger. Dersom de samtidig kan vise oss hvordan andre mennesker tenker, tror jeg det også kan være med på å skape økt toleranse. Dersom fortellingene også forteller noe om livet, om ting mange tenker på, at det skapes en slags gjenklang hos leseren, ja så mener jeg også det har en stor verdi. Selv om man ikke nødvendigvis blir mett av det. :)

Nei, jeg skriver ikke for å provosere. Når jeg ikke setter Knut Hamsun så høyt som forfatter så vet jeg godt at jeg ikke er alene om det. Om "Mysterier" har mange kloke folk sagt at "men det skjer jo ingen ting?" For å nevne det så har jo Hamsun også skrevet en del lyrikk, men i den disiplinen når han etter min mening ikke en mann som Arnulf Øverland lenger enn til knærne. Slik jeg ser det er Knut Hamsun først og fremst KVINNENES forfatter - kvinnene og de mer feminine menns forfatter. Jeg VET at mange kvinner elsker Knut Hamsun og hans måte å fortelle på - denne mytiske formen. Men det gir ikke en slik en som meg noe større av god litteratur. Når jeg vil lese "skrevet musikk" så leser jeg Alf Prøisen, Øverland og Wildevey.

Hvilke kloke folk har sagt "men det skjer jo ingen ting" om Mysterier? Jeg lurer litt på hva disse folkene mener med "skjer". For det første skjer det ganske mye på det ytre plan, men hovedsaken er etter min mening at det skjer svært mye i hodene på folk (spesielt hos hovedpersonen Johan Nilsen Nagel) og Hamsun skildrer også personenes følelser og handlinger på en MEGET besnærende måte. Dette er også en roman hvor du oppdager stadig nye "lag" for hver gang du leser den. ANBEFALES!!
PS. Den som er ute etter underholdning og action får heller lese thrillere og krim etc. Og faglitteratur dersom de liker det best. For meg er en av grunnene til å lese romaner at de gir (i alle fall litt) motstand og at de får meg til å reflektere og tenke (videre). Kultur må alltid inneholde en grad av underhodning, og kultur er alltid også kulturHISTORIE.

Du kan f eks "lære" å sette i gang noen tankeprosesser som krever at du bruker andre sider ved deg selv enn bare de rene "sakprosaiske" sidene; det konkrete. (Nå gjentar jeg meg selv i svaret til Andreas). Jeg har endret meg litt med årene; nå har jeg fått et helt annet forhold til ulik skjønnlitteratur og dikt enn tidligere. Da leste jeg enten krim eller faglitteratur.