Bokelskere.no

Et litt nysgjerrig spørsmål til Andreas og Harald: Når dere sier at dere ikke leser romaner, mener dere skjønnlitteratur (romaner, lyrikk, teater, korttekster, noveller, essays, fabler, eventyr, fortellinger for barn, tegneserier, krimbøker ...)?

Jeg har da greie på en del lyrikk - og særlig den klassiske lyrikken er jeg glad i. Men jeg leser ikke andres "finne-på-bøker," enten det er krim, eller tragiske kjærlighetshistorier. Selvsagt leste jeg barnebøker som barn, og spesielt husker jeg at denne svitsiske (tyske?) fortellingen om Heidi og Geite-Petter gjorde inntrykk på meg.

La meg fortelle hva jeg opplever når jeg leser en (god) roman. Jeg opplever andre mennesker og deres måte å tenke på. Jeg opplever natur og stemninger gjennom andres øyne. Jeg lærer menneskers reaksjonsmønstre bedre å kjenne, noe som jeg tror jeg kan få nytte av senere i livet. Jeg får servert en god historie som fortelles på en slik måte at jeg ler, smiler, blir trist, spent, opphisset. Gjennom de reaksjonene jeg har når jeg leser, lærer jeg også meg selv bedre å kjenne. Dette er noe av det "finne-på-bøker" gir meg. Det er egentlig det samme som skjer når vi leser som barn. Hadde det ikke vært fint om din glede over barnebøker, som til og med følger deg videre slik at du husker dem også i voksen alder, kunne gjentas, slik at du kunne bli utfordret følelsesmessig og intellektuelt av god litteratur også i dag?

Utsagnet "Leser ikke romaner" opplever jeg som en innsnevring av opplevelsesverdenen på sin egen bekostning. Den bunner i en holdning som minner meg om min mor på 86 som ikke vil høre på Beatles fordi hun har bestemt seg for ikke å like det eller en venninne av meg som ikke vil gå på kunstutstillinger fordi hun ikke liker kunst, eller min onkel som aldri vil smake noe nytt, selv om jeg er ganske god til å lage mat. Det er da jeg lurer på: Hva er poenget med å frarøve seg selv gode opplevelser?

Mennesker uten fantasi, er dyr.

Ikke glem at virkelighetsflukten som oftest (om forfatteren er god) er mer virkelig enn virkeligheten.

Jaså? Det er altså flukten fra det virkelige liv mange er på jakt etter i bøkene? Forresten nettop som jeg tenkte! Man vil egentlig lese om en annen verden enn den vi har tilhold i. Det er slik litteratur jeg ikke kjenner noe for.

Seriøst?

Du har misforstått så kraftig og er så uinteressert i faktisk å høre på noen andres synspunkt at denne diskusjonen er helt bortkastet. Hva har du på en side som handler om bøker å gjøre, egentlig?

Si meg: Ser du på TV?

Du skriver:

"Seriøst?

Du har misforstått så kraftig og er så uinteressert i faktisk å høre på noen andres synspunkt at denne diskusjonen er helt bortkastet. Hva har du på en side som handler om bøker å gjøre, egentlig?

Si meg: Ser du på TV?"

Ja, hvorfor skulle jeg ikke se på TV? Tror du jeg bor i en jordhule og leser leksika med lommelykt for å kunne "ta" slike som deg? Hva jeg har på et sted som handler om bøker å gjøre? Si meg, hva gjør du her? Og si meg - hvorfor tror du Margit Sandemo selger så godt? Er hun en stor forfatter som skriver betydningsfulle bøker? Jeg synes du er i sterkt behov for å skaffe deg et mer realistisk grunnlag for å kunne diskutere litteratur.

Phuhh! Virkelighet og virkelighet, hvilken virkelighet?

Ja, du synes det er tungt å stikke hodet opp i denne verden, skjønner jeg? Vi som er normalt friske og normalt utrustet vi har føling med hva virkeligheten er. Annerledes er det for den psykotiske som lever i flere virkeligheter, i følge dianostikk. Men deres virkelighet er ikke vår virkelighet, og det er flertallet som setter kodeksen på hva som er virkelig virkelighet.

Ja, du synes det er tungt å stikke hodet opp i denne verden, skjønner jeg? Nei, ellers hadde jeg vel ikke brukt tid på denne siden? Vi som er normalt friske og normalt utrustet vi har føling med hva virkeligheten er. Jeg setter pris på om du kan definere "vi", "normalt friske" og "Normalt utrustet". Annerledes er det for den psykotiske som lever i flere virkeligheter, i følge dianostikk. Antageligvis korrekt. Betyr dette at du definerer alle som leser romaner som diagnosetilfeller? Og isåfall, hva så? Men deres virkelighet er ikke vår virkelighet Hvem er vi, og hvem er de i dette tilfellet? og det er flertallet som setter kodeksen på hva som er virkelig virkelighet. Hva mener du med kodeks for virkelig virkelighet?

Finne på bøker? Hva hadde vi vært uten evne til å finne på politikk, moral, etikk, fysikk, kjemi, litteratur, film, renter, hedgefond, porno, jagerfly, kanoner, bomber og granater?

For meg dekker det alt av skjønnlitteratur ja. Jeg leser altså ikke skjønnlitteratur, men skal kanskje prøve meg på "Tåpenes sammensvergelse". Sakprosa er jo også et vidt begrep og inneholder mye.

Edit: tegneserier kan jeg godt lese.

Din edit var interessant, men nå blir det to svar på din kommentar. Jeg bare sitter her litt forundret en fredag ettermiddag, for jeg tror aldri jeg har truffet noen som hevder å være intellektuell og som ikke leser annen skjønnlitteratur enn tegneserier. Hvilke tegneserier leser du? Jeg spør fordi dette er en genre jeg ikke har vært borti siden jeg leste Donald, Tempo og Fantomet som barn. Og fordi jeg har en anelse om at det har skjedd mye på tegneseriefronten siden da. :)

Jeg er av den oppfatning at intellektualitet og nysgjerrighets-stimulans først og fremst oppstår fra sakprosa, ikke fra skjønnlitteratur. For meg er også sakprosa mer interessant og verdt å bruke tid på enn skjønnlitteratur, sett fra et intellektuelt ståsted. Jeg leser alt av sakprosa, men skal jeg lese skjønnlitteratur kan jeg til nød strekke meg til tegneserier eller romaner som jeg sannsynligvis kommer til å avbryte. Jeg kan godt love deg at jeg skal FORSØKE å lese "Tåpenes sammensvergelse". Men det blir nok ikke lett... Hehe :)

Leser jeg tegneserier blir det Donald, men det er mest av nostalgiske grunner. Jeg har 23 fulle Donald-permer med ukebladene fra 1983 til 1993.

Ditt forsøk på å sette skjønnlitteratur og intellektuell nysgjerrighet opp mot hverandre fremstår som meningsløst. Faktisk vil jeg påstå du begrenser deg intellektuelt ved å kun oppsøke sakprosaiske fremstillinger av verden.

Kan godt hende du har rett. Det viktigste er vel at jeg som bokelsker er godt tilfredsstilt med de bøkene og sjangrene som jeg velger å lese. :)

De er inhabil, Nagel. De stammer jo fra skjønnlitteraturen. (Beklager den noe flåsete hilsen, som nok må tilskrives fredagshumøret.)

Haha! Ja, det er sant. Jeg forsøker vel bare desperat å argumentere for min egen eksistensberettigelse. God helg!

Donald er tidløst og bra! Var selv Barksist i tenårene. Men der stopper også min tilslutning til det du skriver. Vi kan ikke være mer uenige. For meg starter nemlig intellektualiteten og nysgjerrighets-stimulansen i skjønnlitteraturen.

Det er selvsagt ikke mening i at vi skal være enige heller. Vi er jo forskjellige mennesker. Og dette er nettopp det skjønnlitteraturen tar hensyn til. For meg er det litteratur som dyrker nettopp det at vi er ulike, mens sakprosaen har lett for å presse alle inn i et tankemønster som er det "korrekte".

Og for all del, du trenger ikke å love meg noe som helst. Vi gjør alle de valgene vi selv vil, heldigvis. :)

Selvsagt er sakprosa mye. Men, jeg kom til å tenke på dette med bokelskere. Går det virkelig an å elske en dokumentar eller en fagbok? I så fall, har du et eksempel på noe jeg burde lese?

Jeg elsker Bibelen, men akkurat den er jo et finurlig eksempel ettersom den oppfattes som skjønnlitteratur (eventyr?) av noen og sakprosa (fakta) av andre.

Et par eksempler på god sakprosa: "Måtehold i grådighetens tid" - Henrik Syse "90 minutter i himmelen" - Don Piper "Progress & Religion" - Christopher Dawson

Bibelen! Det var et godt svar. Og du har rett: den kan oppfattes som så mangt, til og med som Guds ord. For øvrig må jeg si at din litteraturliste ikke stimulerer min nysgjerrighet. Jeg er ikke så veldig opptatt av moral-filosofi. Dessverre. :)

Eller "Desverre - heldigvis", som Hamsun kanskje ville ha sagt!

Skjønner. Et poeng er kanskje at våre interessefelt dannes ut i fra hvilken eventuell tilknytning eller nysgjerrighet man har til det religiøse og/eller overnaturlige. Er man eksempelvis opptatt av kristendom, vil moralfilosofi kanskje være et naturlig interessefelt. Er man ateist vil kanskje andre interessefelt råde. :)

Interessefelt har ikke nødvendigvis med moral eller religion å gjøre, selv om man er kristen, buddhist eller muslim. Man kan for eksempel være fast i troen på Gud, uten å lese bøker om religion eller moral. For meg går det et skille mellom å ha en personlig tro og å være "opptatt av kristendom". Altså: man må ikke være ateist for ikke å lese moral-filosofiske skrifter, andaktsbøker og "oppbyggelig" litteratur. :)