Hm. Andres kjærlighetsliv? Romaner handler da ikke bare om det?
Diskusjonen om hvilken genre som gir den beste gjengivelsen av "virkeligheten", er gammel og interessant. Mange hevder at skjønnlitteraturen gir en sterkere gjengivelse av det vi ønsker å lese om (måtte det være historie, andre personers liv, religiøse anfektelser, filosofien, døden eller kjærligheten for den sakens skyld), at det griper oss mer å lese andre menneskers tanker gjennom godt komponerte fortellinger, enn å lese sakprosa.
Jeg tilhører denne kategorien. Historiefortellinger vil for eksempel alltid være farget av personen som skriver dem, uansett kildedokumentasjon, uansett ønske om å være objektiv og nøytral. For meg blir det da mer redelig å velge en skjønnlitterær genre, da enhver fortelling vil være subjektiv.
Hvorfor leser vi? Det varierer fra person til person. Selv leser jeg fordi jeg elsker den gode fortellingen, noe som tilhører vår arv gjennom generasjoner, tilbake til de muntlige overleveringene ved leirbålet. Samtidig liker jeg språk. Jeg liker å la meg fange av andre menneskers ord.
Godt at vi er forskjellige. :)
Viser 1 svar.
Mange hevder at skjønnlitteraturen gir en sterkere gjengivelse av det vi ønsker å lese om (måtte det være historie, andre personers liv, religiøse anfektelser, filosofi eller kjærlighet for den sakens skyld), at det griper oss mer å lese andre menneskers tanker gjennom godt komponerte fortellinger, enn å lese sakprosa.
Det bringer tanken hen på foredrag. Hva er det vi husker best etter et langt foredrag? Er det ikke den historien som ble fortalt for å belyse et poeng?
Ukebladene bruker dette bevisst. Dersom de f.eks. skal skrive om en sykdom, gjøres ikke dette gjennom kalde fakta. Her dras den personlige fortellingen inn fordi det er dette som berører oss. For de spesielt interesserte har de skrevet en liten bolk med fakta.