Hva er den historiske romans svøpe? Jo, det er når forfatteren blir blendet av sitt eget bakgrunnsarbeid og glemmer at det er et litterært verk som skal skrives og ikke en biografi.
Nå skal det sies at jeg begynte på Drømmen om Amerika mellom bind 2 og 3 i Falkbergets Christianus Sextus-trilogi, og det var kanskje ikke så rettferdig mot Brekke. Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, er jeg veldig glad i historiske romaner - men det er en farlig genre. Det blir fort for mye historie og for lite karakterdybde. Denne boken lider under noe av det samme som jeg kritiserte Noen kjenner mitt navn for - karakterene blir for endimensjonale. Det blir så altfor tydelig i denne boken at karakterene bare består av forfatterens ord og tegn. En dyktig forfatter klarer å gi karakterene kjøtt og blod, og jeg vet jeg leser en god bok da jeg tar meg selv i å tenke på karakterene med både empati og omsorg, selv om de har både sine fromme og lytefulle sider. Problemet til Brekke er at hun (iallfall i denne boken) bare bruker karakterene til å fortelle sin historie - hun forteller ikke karakterenes egen historie.
Det er synd at Brekke skal gjøre så mye godt bakgrunnsarbeid for så å kaste det bort på dårlige karakterskildringer. Jeg ser at andre her sier hun har skrevet bedre bøker - jeg er redd for at jeg ikke kommer til å gi henne sjansen til å bevise det for meg igjen.
Sist sett
