Bokelskere.no

Farse eller manifest?

Dette er den andre boken jeg leser av Paasilinna (den første var Den ulende mølleren), og jeg er hverken overbevist om bokens kvalitet eller dens intensjoner. Religionskritikken er tilstedeværende, men kanskje litt platt - uten at det slutter å være vittig av den grunn. Særlig er grepet med å vikle inn helsetjenesten på intelligent og vellykket. Jeg leser boken først og fremst som en klagesang over tapet av den finske urreligionen. Det er ikke så mye kritikken av kristendommen som dårlig religion, som kritikk av kristendommen som fremmedelement i finsk kultur som blir formidlet gjennom Tordengudens sønn. Og det er her problemet med boken ligger, for bak den vittige harseleringen med kristendommen, romantiseringen og idealiseringen av Sampsa som en slags finsk antihelt, bak alt dette ligger det nettopp en destruktiv hedensk moral. Det er likesom en sørgende ballade med humoristiske elementer, en ballade som lengter etter de gamle og voldsomme tider. Tordengudens sønn er ubehagelig fordi den kritiserer samtiden for å ha tatt til seg det som er bra med kristendom og humanisme (som f.eks. menneskets rett til liv uten forbehold). Jeg er usikker på om det er noe poeng i å lese denne fortelling fler-dimensjonalt, for muligens har Paasilinna her bare villet skrevet en moderne farse. Og han skal ha ros for å skrevet det som kan leses som en morsom og uredd farse (selv om den burde vært morsommere), hvor han harselerer godt med både byråkrati og religion. Likevel kan det være verdt å spørre seg i hvilken retning Tordengudens sønn peker, når alt kommer til alt.

Jeg oppfattet Tordengudens sønn som en uhøytidelig harselas med alle slags former for religiøse retninger, og hvordan religiøsiteten (og enhver tro og ideologi) kan "ta av" og utvikle seg fanatisk og helt vanvittig dersom forholdene ligger til rette for det.

Jeg tror ikke det er noen god ide å lete etter en dypere mening i Paasilinnas bøker. Han produserer den ene sprelske historien etter den andre - herlig fornøyelig hvis man liker tull og fjas, - og med en del beske sleivspark til det finske samfunnet.

Vi som har lest denne, vet i alle fall hvorfor det ikke er noen gærninger i Finland, og det er da noe ...

Er enig i det, og ein ting er sikkert: Han manglar iallfall ikkje fantasi, den godeste Paasilinna!

Jeg leste boken uten annen forventning enn "hva har han funnet på denne gangen". Og jeg ble ikke skuffet. I etterkant er det jo klart at man ikke kan kimse av guder som har vært der siden finnene var det eneste folkeslag på jorden. Man kan legge videre tanker i temaene som boken omfatter, men ta det for egen regning - hvilke følelser som dukker opp i en når en leser - og ikke nødvendigvis legge noen misjonering fra forfatterens side i det. Han utforsker et univers som gir nye muligheter for "problemstillinger og deres løsninger" og jeg synes han gjør det i god Paasilinna-stil.

Dypere mening er ikke det samme som at en fortelling har flere forståelseslag og kan tolkes på forskjellig vis. God litteratur kjennetegnes nettopp med dette, ikke ved at fortellingen er esoterisk i sin karakter. Den ulende mølleren hadde flere lag enn Tordengudens sønn, noe som bl.a. ga seg til kjenne i hovedrollekarakterens langt større troverdighet. Tordengudens sønn er rett og slett ikke en like god roman, nettopp fordi den er en-dimensjonal og dermed blir den kjedelig. Samfunnskritikken er ikke like intelligent, og religionskritikken like så. Dette var langt skarpere i Den ulende mølleren.

Enig med deg i at Den ulende mølleren er ei bedre bok.