Hvis man skal kalle noe "feel-good-bøker", så må det også være lov å kalle noe "feel-bad-bøker". Og jeg vil påstå at dette er en sånn. Og akkurat som en feelgood-bok ikke trenger å være av høy litterær kvalitet (om det er lov å bruke et uttrykket her inne), så sier jeg ikke at denne "feel-bad-boka" ikke er godt skrevet.
Innledningen var om en ung gutt som følte at han begynte å bli fremmed for det miljøet han var vokst opp i, og siden det er et tema som interesserer meg, så lånte jeg boka. Men her var det etter hvert så mye rap, promp, fyll, håpløse framtidsikter og menneskelig fornedrelse at jeg ble helt motløs.
Tilfellet ville at jeg leste den på toget og ventende i menneskemylder, og da ble jeg brått så oppmerkosm på hvor mange av dem som var rundt meg som kanskje levde et sånt miserabelt liv...
Skulle vært interessant å høre hvordan andre opplevde denne boka.
Viser 1 svar.
Dette er en av mine favoritter blant norske novellesamlinegr, blant annet på grunn av den stemningen du beskriver. Jeg anbefaler den vert år til studentene mine, særlig de som kommer fra mindre byer/bygder. langt på vei definerer samlingen norsk skittenrealisme, med karakterer som har et skjørt forhold til virkeligheten, en uklar binding til hjemstedet, en lengsel etter noe som er bedre enn det de har, en hang til rusmidler og selvfølgelig en dystopisk innstilling til verden generelt. Hvi man skal utsette noe, og det skal man, så er det at denne samlingen er noe ujevn. Enkelte noveller er gode, spennende og godt skrevet, mens i enkelte synes jeg språket blir flatt og mindre godt. Selv om dette er et virkemiddel for å framheve montonien i bygda, synes jeg andre, som Levi Henriksen og Jonny Halberg, gjør akkurat det bedre enn Andreassen. Men utrolig artig at du likte denne, tror ikke den er altfor kjent ellers.
Sist sett
