Bokelskere.no

Samfunnskritikken er nok underfundig i de romanene du nevner, men jeg synes den er temmelig krass også noen ganger.

Det som er så givende med å lese Hamsun, er at han ofte bare "ymter" frampå og fortelleren er mange ganger uenig med seg selv.
Og det gjelder faktisk i alle (mener jeg) romanene til Hamsun, både de psykologiske fra 1890-tallet og de senere som skildrer folkeliv og samfunnsutvikling. Markører som røper den tvilende fortelleren er "kanskje?", "Gud vet ... " og mange flere.

Når det gjelder Hamsuns samfunns- og modernismekritikk, kan jeg anbefale de fire (kanskje litt mindre kjente) romanene:

"Den siste glede" (1912),
(siste bind i den såkalte vandrer-trilogien. De to første er "Under høststjernen" (1906) og "En vandrer spiller med sordin" (1909))

"Konene ved vannposten" (1920)

"Siste kapittel" (1923)

"Ringen sluttet" (1936)

Disse fire romanene - pluss "Markens grøde" - blir omtalt og analysert av Britt Andersen i hennes utmerkede bok
Ubehaget ved det moderne - Kjønn og biopolitikk i Hamsuns kulturkritiske romaner (Tapir, 2011)

På siden for boka ligger det en omtale under "mer bokdata"

Takk for gode tips. Det er en stund siden jeg har lest Hamsun nå, så det er nok på tide å friske opp forholdet igjen.

Ja her fant jeg det jeg lette etter. Utrolig med disse sidene her. Kan bare sitte å trykke på noen taster , så har man fått masse tips og hjelp.