Samfunnskritikken er nok underfundig i de romanene du nevner, men jeg synes den er temmelig krass også noen ganger.
Det som er så givende med å lese Hamsun, er at han ofte bare "ymter" frampå og fortelleren er mange ganger uenig med seg selv.
Og det gjelder faktisk i alle (mener jeg) romanene til Hamsun, både de psykologiske fra 1890-tallet og de senere som skildrer folkeliv og samfunnsutvikling. Markører som røper den tvilende fortelleren er "kanskje?", "Gud vet ... " og mange flere.
Når det gjelder Hamsuns samfunns- og modernismekritikk, kan jeg anbefale de fire (kanskje litt mindre kjente) romanene:
"Den siste glede" (1912),
(siste bind i den såkalte vandrer-trilogien. De to første er "Under høststjernen" (1906) og "En vandrer spiller med sordin" (1909))
"Konene ved vannposten" (1920)
"Siste kapittel" (1923)
"Ringen sluttet" (1936)
Disse fire romanene - pluss "Markens grøde" - blir omtalt og analysert av Britt Andersen i hennes utmerkede bok
Ubehaget ved det moderne - Kjønn og biopolitikk i Hamsuns kulturkritiske romaner
(Tapir, 2011)
På siden for boka ligger det en omtale under "mer bokdata"
Viser 2 svar.
Takk for gode tips. Det er en stund siden jeg har lest Hamsun nå, så det er nok på tide å friske opp forholdet igjen.
Ja her fant jeg det jeg lette etter. Utrolig med disse sidene her. Kan bare sitte å trykke på noen taster , så har man fått masse tips og hjelp.