I den apokrype gammeltestamentlige «Judits bok» finner vi fortellingen om kvinnen som gikk inn i fiendens leir, forførte og drepte hærføreren Holofornes og dermed reddet sitt folk. Den opprinnelige fortellingen er spennende lesning i seg selv, ikke minst fordi kvinnelige heltefigurer fra antikken er sjelden kost.
Miro Gavrans prosjekt har vært å skjære vekk elementene i den klassiske heltefortellingen og bygge opp fortellingen på nytt. Nyansene blir tilført, fortellingen er ikke lenger en kamp mellom det grenseløst gode og det grenseløst onde, heltinnen selv tillegges sin porsjon usikkerhet og tvil, og forføringsprosjektet tar en litt uventet vri uten at jeg skal røpe alt for mye.
Et ambisiøst prosjekt forsåvidt, som jeg føler ikke lykkes helt. Språket er tamt; kanskje for bedre å matche språket i originalfortellingen, men det gjør ihvertfall at det ikke blir noen stor leseopplevelse. I første del av boka fyller Gavran ut fortellingen med biter fra Judits tidligere liv, men det blir litt livløst og virker tidvis nesten som fyllstoff. Samtidig synes jeg alt i alt at boka tilfører den originale fortellingen noe, og jeg synes absolutt den er verdt å lese. Lang tid tar det heller ikke, for boka har veldig stor skrift!
Sist sett
