Jeannette Walls har skrevet en eventyrlig, selvbiografisk roman som innimellom er så fantastisk i sine hendelser at du har store vanskeligheter med å forstå at dette kan være mulig. (...)Selv om dette ikke er stor litteratur, tror jeg likevel mange kan plukke med seg litt åndelig føde og la seg inspirere av enkelte av scenene i boken. Jeg ble i hvert fall fengslet av boken og likte den veldig godt

Dette var ein flott leseopplevelse. Eg vart heilt fengsla av historia og måten den var skildra på. Sidan eg heile tida visste litt om korleis det ville ende, og dette var bakteppet gjorde det leseopplevinga enda meir fasinerande.

Etter endt lesing blir man sittende og reflektere. Jeanette og søsknene hennes må ha vært enestående ressurssterke barn, som kunne trekke seg selv opp fra en så mistrøstig tilværelse og bygge sine selvvalgte "krystallslott" mens mor og far bygde luftslott hele livet! Og, som andre også har bemerket: Det er nesten ubegripelig at foreldre med slike ressurser, både intellektuelle og økonomiske, kan bli så uansvarlige og selvopptatte som disse to. At to slike kunne finne hverandre og få barn sammen, må vel være det vi kaller skjebnens ironi.

Walls har en direkte og usentimental fortellemåte; hun beskriver hvordan det var, rett og slett, uten å fiske etter medlidenhet fra leseren. Både gleder og sorger er skildret nøkternt og avbalansert - kanskje med unntak av historien om sparegrisen. Jeg synes det skinner ganske tydelig gjennom at hun også har barndomsminner hun tenker på med glede midt i all miseren.

Humoristisk er vel det siste ordet jeg ville bruke om denne boka. Til gjengjeld er det ingen mangel på tragikomiske situasjoner: biler som bryter sammen, pianoer som havner i eplehagen osv.

Femmer!

Jeg kikket på denne på tilbud for litt siden, men la den fra meg. Jeg konkluderte med at sannsynligheten for at dette var supersentimentalt og rimelig dårlig skrevet var særdeles stor. Så kom jeg litt tilfeldig over noen kommentarer om boken her inne, og så endte jeg opp med å kjøpe den likevel. Jeg må si jeg ble utrolig overrasket.

For det første er dette en gripende historie om total omsorgssvikt, fullstendig uverdige oppvekstforhold, unødvendig fattigdom og barns sterke - men i dette tilfellet akk så ufortjente - lojalitet mot sine foreldre. Det er i tillegg en historie om barns evne til å utholde det meste, om å se etter mulighetene og om viljen til å skape en bedre fremtid.

I tillegg synes jeg faktisk boken er veldig godt skrevet uten på noe tidspunkt å skli over i sentimentalt publikumsfrieri. Nøden og galskapen er nøkternt skildret, ikke uten innslag av ironi og svart humor. Jeg klarer imidlertid ikke, som jeg ser noen her inne har gjort, å kalle boken for morsom eller humoristisk. Til det er overgrepene for store og omsorgssvikten for total - i hvert fall for min del. En virkelig lesverdig bok som jeg absolutt anbefaler.

Hvorfor velger slike foreldre som vi møter i boka å få barn når de ikke er i stand til å ta vare på seg sjøl en gang? At de kom fra ymse kår er ikke godt nok svar. Det er barna her som blir de voksne og tar ansvar. Takk for at de greide å komme seg unna.De har forhåpentligvis et godt liv i dag sjøl om det ikke gikk så bra med den yngste.

Fikk ikke akkurat inntrykk av at foreldrene gjorde reflekterte valg. Hensynet til barna kom nok på siste plass, selv om det i alle fall framstilles som faren brydde seg om barna. Moren var i alle fall utrolig selvsentrert, og stadig mente hun at "nå skulle det handle om henne", for eksempel da hun hadde fornyet lærerbevilgningen sin og hadde lest selvutviklingsbøker hele sommeren.

Som Heidi B. klarte heller ikke jeg å se humoren. Hvis man virkelig ser på det som står i boka; foreldre som lar være å skaffe mat, ikke sørger for at barna får vaske seg, og lar være å varme opp huset fordi det er "luksus", så er dette faktisk veldig ille. Barna ble i liten grad fysisk mishandlet, men de fikk på ingen måte det de trengte. Det som kanskje skilte ut denne familien fra andre familier der barna går for lut og kaldt vann, er at barna stadig fikk skryt for at det var smarte, flinke og spesielle. Antar at det ikke er så vanlig i slike tilfeller. Og det ga dem kanskje tro på seg selv også?

Kunne dette skjedd i Norge? Leser sjelden bøker "fra virkeligheten", men i boka "Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom" møter vi noe av det samme. Sjøl om foreldrene i "Krystallslottet" alltid melder barna inn på skole hvor de enn flytter, så er det egoismen til foreldrene som gjennomsyrer det hele. Og at barn har styrke ser vi stadig vekk. Det er ingen sannhet i at man ikke kan unnslippe skjebnen, genene eller hva man kan skylde på. Jeg mener man kan velge, men selvfølgelig må man vite om valgmulighetene. Det å kunne lese og ta til seg informasjon er det viktigste av alt, synes jeg.

Dette kunne ha skjedd i Norge! Og barn er -og har vore- utruleg lojale mot foreldra sine! Eg vart svært gripen av "Krystallslottet" - og er imponert over at forfattaren har styrke til å fortelje så varmt - trass alt - om ein vanskeleg barndom.

Grov omsorgssvikt skjer selvsagt i Norge. Tror nok likevel noen ville grepet inn når barna var skitne og gikk med hullete klær. Slike synlige tegn på fattigdom/dårlig omsorg var vel ikke så spesielt i de traktene det var snakk om her. Ellers har jeg ikke så mange illusjoner om Norge.

Men hvor mange i Norge har foreldre som bor mer eller mindre på gata? Ville ikke de fleste unngått å treffe dem? Var kanskje bare far her som valgte rusen, men likevel? Tror kanskje far var mer bevisst sviket overfor barna, mor ble aldri noe annet enn barn sjøl, synes jeg. Barn i betydning av ansvarsløshet og vilje til å godta alt uten evne eller vilje til å kjempe i mot. Forstår godt datterens reaksjon da hun fikk vite at mor egentlig kunne vært rik, og likevel valgte dette livet for seg og sine barn. Antageligvis var kjærligheten mellom mor og far av en slik art at de ikke hadde plass til flere enn seg sjøl, synd for barna. Heldigvis at de hadde andre mennesker slik at de fikk se at livet kunne by på noe annet.

Enig med deg at grov omsorgssvikt skjer her til lands, som i alle andre land. Dette er ikke unike hendelser. Alkoholikere, narkomane, psykisk ustabile menneseker får barn hele tiden. Men jeg tror du tar delvis feil når du sier at man ville grepet inn. I mange tilfeller gjør man nok det, men definitivt ikke ofte nok. Jeg vet ikke hvor mange jeg har truffet på i livet mitt som har hatt fullstendig uansvarlige foreldre, og hvor barna har lidd fælt med dette. Men de er lojale, og sier ikke ordentlig i fra, og de færreste vil faktisk hjelpe til med mindre baren krever hjelp. Frykten for å blande seg er usedvanlig stor. Bare se på Christoffer-saken, hvor den stakkars gutten til slutt døde. Lignende tilfeller skjer stadig vekk, men omgivelsene er ikke flinke nok til å se tegnene, og gjør altfor lite av det som trengs.

Jeg er ikke uenig med deg, men mener bare at de kanskje lettere griper tak i slike ting som er litt "ufarlig", som problemer med klær og hygiene. Jeg gikk i alle fall i klasse med en som hadde det problemet, og hun fikk fosterforeldre. Tror ikke det var mishandling inne i bildet, bare en mor som ikke takla ansvaret - uvisst av hvilken grunn. Mistanker om forskjellige ting er kanskje vanskligere å takle? Jeg aner ikke, det er vel litt tilfeldig og personavhengig hva som blir avdekket/gjort noe med.

Dessuten mener jeg at en del av de voksne som mishandler kan se ganske perfekte ut på overflaten, og da må det litt fantasi til for å skjønne hvordan ting egentlig er... Og så tror jeg det kan være vanskelig å fortelle andre at ens egne foreldre mishandler en. Mange har nok også opplevd å ikke bli trodd.

Helt enig med det du og de andre skriver her: dette er en nydelig bok som jeg anbefaler alle å lese! :)

Takket være din omtale på bloggen din, kjøpte jeg boka og her er min omtale av den:

Om en barndom i ytterste nød

I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve barndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...

Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.

Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.

"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."

Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.

Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredte hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.

Starta på boka i går, og storkosar meg! Er imponert over måten ho fortel på, og over styrken dei små viser i vanskelege situasjonar. Ho skildrar foreldra med kjærleik og varme. Likte godt forteljinga med stjernene! Gler meg til å lese resten i dag!

Ei veldig fengslande og tankevekkjande bok.Det er mest utruleg at ei så oppegåande kvinne som Jeannette Walls har hatt så vanskeleg barndom. Mora sa: "Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere." Det stemmer vel her. Foreldra var idealistiske, dei oppmuntra barna til å bli sjølvstendige, lærde dei om musikk, kunst og vitenskap. Men var likevel veldig sjølvsentrerte, egoistiske og ansvarslause. Jeannette samanlikna seg og søskena med kaktusar, - dei fekk tjukk hud og vaks trass i karrige kår. Ho syner inga sjølvmedkjensle og dømer ikkje foreldra i si usentimentale skildring av barndommen. Dette er ei bok det var vanskeleg å leggje frå seg før ho var ferdiglesen. Ho får meg til å tenkje på boka Engelen på det sjuende trinn av Frank McCourt, som òg skildrar ein vanskeleg barndom.

Fikk bare lyst til å tipse om en annen bok da jeg leste dette. Jaqueline Wilson: The Illustrated Mom. Dette er egentlig en ungdomsbok som jeg leste for å se om den kunne være noe for engelskklassen min og jeg endte opp med å ligge en natt og lese den ferdig. Dette er fiksjon, men den beskriver på en veldig sterk måte to søstres grenseløse lojalitet til en manisk-depressiv mor som ikke greier å ta seg av dem. Det er bløtkakefest den ene dagen, og tomt for mat den neste. Wilson har skrevet utallige barne- og ungdomsbøker og behersker sitt håndtverk. Boka anbefales varmt til voksne lesere også!

Er det en bok??? Den gikk som tv-serie for en del år siden - og på ettermiddagen, for ungdommen. Tror den het "Den tatoverte mammaen". Veldig sterk historie, husker ennå ansiktet til hun som spilte moren, det var så veldig veldig bra.

Kunne ikke sagt det bedre selv!