Bokelskere.no

Jeg lot meg rive med fra første side og leste nesten uten stopp(i den grad det lar seg gjøre når man har to små barn ;)). Jeg levde meg inn i verdenen Ruth Lillegraven her har skapt, man kommer inn under huden til personene i boken og man blir knyttet til dem. Det at Lillegraven klarer den bragden det er å skape mennesker som leseren tenker på lenge etter å ha lagt fra seg boken er for meg et tegn på kvalitet. Jeg leser mye og det er ganske langt i mellom forfatterne som har den egenskapen.

Lillegraven skriver så fint om forholdet mellom mennesker som står hverandre nær, eller mennesker som i teorien burde stå hverandre nære. Alle hemmelighetene som finnes i denne familien gjør båndene mellom de forskjellige personene noe anstrengt. I de fleste familier finnes det vel en og annen hemmelighet, i noen familier finnes det mange, enkelte familier har uskrevne regler om ting som ikke skal snakkes om. Jeg må si at for min del gjør denne romanen meg litt ekstra oppmerksom på at jeg skal være glad og takknemlig for at jeg har et godt forhold til alle i min nærmeste familie. Ingen store hemmeligheter som skaper avstand mellom oss, ikke alle er så heldige.

Min fullstendige anmeldelse finner du i bokbloggen min Flukten fra virkeligheten.

Alle kommentarene til boken her inne er så fulle av lovord at jeg nok ble litt skuffet da jeg leste den. Jeg synes hun gaper over litt for mye, og at fortellerformen er i knappeste og hverdagsligste laget for min smak. Og, ja, personene er sammensatte, men det blir vi jo hele tiden gjort litt for grundig oppmerksomme på, og alt virker heller ikke like troverdig. Samtidig har hun skapt en verden det var spennende å gå inn i, og jeg leste ivrig videre for å se hvordan det gikk. Klart det er en fascinerende tanke at også besteforeldre og foreldre har hatt sine liv og hemmeligheter, - og svært mange har nok det, selv om disse ikke er med på å skape merkbar avstand innen familien;)

Det er nok helt klart mye vi ikke vet om våre nærmeste men som du sier så er det nok ikke så mange det skaper store avstander mellom. Jeg har vel lest 77 bøker så langt i år og denne står fortsatt frem som en av mine favoritter :)

Eg er einig i at Lillegraven skriv fint om menneska som burde stå kvarandre nær og alle hemmelegheitane mellom dei. Men eg synest boka klappar litt saman mot slutten. Det er som om vilja til forsoning mellom folka er litt for stor, og etterkvart som fleire og fleire av korta blir lagt på bordet, blir denne spenninga (som er så veldig god), gradvis mindre.