Bokelskere.no

Vandrehistorier funker kanskje best eller er svært populært i muntlig form. Og den som forteller, skal visstnok kjenne noen eller vet av noen som har opplevd den historien fortelleren deler. Historiene skal visstnok ha skjedd for å ha en skremmende effekt. Vandrehistoriene har også mange forskjellige versjoner.

Denne boka inneholdt for meg veldig mange kjente vandrehistorier. Mange av de klassiske. Har hørt og lest de fleste før. Det var nok bare omtrent to – tre stykker som jeg ikke hadde hørt/lest om før, noe som var gledelig. Og selv om jeg hadde hørt/lest de fleste i mange forskjellige varianter, så var det et gledelig og spennende gjensyn. Mange er litt smånifse og får deg til å tenke hva du ville ha gjort selv i slike situasjoner. Og er det mulig at det har skjedd? Vandrehistorier er jo også kjent for at man tenker: det er for utrolig til å være sant. At det blir en slags myte. Man vet ikke helt hva man skal tro. Det er det som er gøy med vandrehistorier.

Peder Skou skriver på en leken, lett og spennende måte. Historiene er på bare få sider, med gruelige slutt. I hver historie er det fantastiske og småbisarre illustrasjoner av Ronja Svenning Berge. Da jeg leser bøker med illustrasjoner i skulle jeg ønske jeg også kunne tegne, men det er jeg svært så elendig til. Det er bare så vidt jeg klarer å tegne strekmenn, ja, ja, nok om det. Poenget mitt er at jeg syns at illustrasjonene passer godt til historiene. De bygger opp historiene litt på en bisarr måte, og det liker jeg godt. Skulle ønske at bøker for voksne hadde litt illustrasjoner også. Sier ikke nei til det.

Mange elsker å skremme seg selv eller andre ved å fortelle grøssende historier. Denne boka passer ypperlig til det. Klarer man ikke å mikse opp sin egen historie, er boka Vandrehistorier et godt utgangspunkt. Selv om det var mange favoritter med, så savnet jeg likevel noen, men alt i alt er Vandrehistorier av Peder Skou en god bok for nybegynnere som er nysgjerrige på denne sjangeren.

Morsomt med slike vandrehistorier! Jeg har lest en bok om vandrehistorier som heter "Den stjålne svigermor". Etterpå har jeg sett disse historiene dukke opp både i aviser og romaner, bl. a. på slutten av boka "Men tankene mine får du aldri" av Sverre Asmervik.

Ja,vandrehistorier er skikkelig gøy. Også finnes det så mange varianter. Jeg liker de groteske poengene på slutten. Det får meg til å dra på smilebåndet.Så slike historier får jeg aldri nok av. Den stjålne svigermor og Men tankene mine får du aldri har jeg ikke lest, så kanskje det er bøker for meg:) Er også interessert i andre bøker angående vandrehistorier. Skulle gjerne ha likt å lese flere.