Jeg ga meg i kast med boka etter å ha lest en anmeldelse i DN.
En av konklusjonene var at historien ville gjøre seg bra på film. Anmelderen kunne ikke være mer rett. Dette er som å lese scriptet til en film med Harrison Ford som pensjonert politimann.
Hovedpersonen er pensjonert, smart, ikke så flink med familien, men mest flink. Han er en kløpper til å hanke inn massemordere. Det kommer godt med når han skal prøve å fange enda en slik underlig skrue.
Han ser forbinder overalt, får smarte tips fra som kone, krangler med hissige lokalpolitifolk (de dumme, du vet…), men jeg røper vel ikke noe når jeg sier at han er veldig flink.
Når jeg leser en slik bok, prøver jeg alltid å finne ut hvem som er den skyldige. Jeg er ikke så begeistret for fortellinger sett fra forbryterens side. Jeg vil gjerne være detektiv!
Det får jeg anledning til her. Vi følger den flinke (ex)politimann og får presentert alle spor før helten forkarer hva de betyr. Det er bra.
Det liker jeg.
Jeg følte meg litt flink da.
Men på slutten raknet det en smule.
At denne særdeles flinke politimann ikke så hvor dette førte hen, er helt ubegripelig.
Ikke så flink likevel kanskje?
Siden det er noen løse tråder rundt omkring (ingen i forbindelse med denne kriminalsaken) antyder at vi ikke er helt ferdig med Dave Gurney.
«Tenk på et tall» er John Vernons første roman.
Sist sett
