Bokelskere.no

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og døde i 1986. I løpet av sitt liv markerte hun seg som en eksistensialistisk filosof, feminist og forfatter, og hennes livsledsager gjennom mange år var den kjente filosofen Jean-Paul Sartre.

I denne lille boka - "En lett og rolig død" - beskriver Simone de Beauvoir sin egen og søsterens siste tid sammen med deres døende mor på midten av 1960-tallet. Samtidig som vi følger den ubønnhørlige prosessen frem til morens død, gjør forfatteren mange tilbakeblikk på morens liv underveis, også på deres nokså kompliserte forhold. Moren hadde begrensede muligheter til å realisere seg selv, og det forhold at hun i likhet med mange av kvinnene i sin generasjon "ofret seg" for mann og barn, var ikke uten omkostninger verken for henne selv eller dem hun hadde rundt seg. Å vokse opp med en mor som mener at hun har gjort "alt" for deg, er mildest talt ingen spøk. "Simone de Beauvoirs mor er et eksempel på en slik kvinne; hun har ingen annen utvei til å gjøre seg selv viktig enn å tyrannisere barna sine", skriver oversetter Bente Christiansen i forordet til boka.

Samtidig som det er en vedmodig historie som fortelles, må jeg likevel innrømme at mange av beskrivelsene forfatteren gjorde av moren, fremkalte latteren hos meg. Kanskje nettopp latteren, fordi det er noe patetisk over det hele, og også veldig gjenkjennelig. Som når hun på side 35 skriver:

"Hun var i stand til å glemme seg selv for min far og for oss uten å gruble over det. Men ingen kan si: "Jeg ofrer meg" uten å føle bitterhet. En av motsigelsene hos mamma var at hun trodde på det edle i å ofre seg samtidig som hun hadde lyster, antipatier og ønsker som var altfor sterke til at hun ikke skulle avsky det som hindret henne."

Og videre på side 40:

"Av stolthet og av prinsipp ville hun ikke kreve noe; deretter klaget hun over at hun fikk for lite."

Mens Simone sitter på morens dødsleie, analyserer hun de følelsene dette fremkaller hos henne. På mange måter kan man si at det er nettopp dét boka handler om. Fra å ha vært i opposisjon til sin mor gjennom et helt liv - en mor som gjerne hadde sett at datteren hadde levd et noe mer konvensjonelt liv uten skandaler - skjer det en slags forsoning på slutten. Men når hun på side 62 beskriver sin egen og morens lammende virkning på hverandre, er det ganske enkelt genialt:

"En dag sa hun til meg: "Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig ..." Vi snakket om disse misforståelsene, men helt generelt. ... jeg lovet meg selv at denne gangen skulle jeg finne konversasjonstemaer, et sted vi kunne være enige. Etter fem minutter var slaget tapt: vi hadde så få felles interesser! Jeg bladde i bøkene hennes: vi leste ikke de samme. Jeg fikk henne til å snakke, jeg lyttet til henne, jeg kommenterte. Men fordi hun var min mor, mislikte jeg de lite hyggelige bemerkningene hennes mer enn om de var kommet fra en annen munn. Og jeg var like forknytt som da jeg var tyve, og hun forsøkte - på sin vanlige klossete måte - å være fortrolig: "Jeg vet at du ikke synes at jeg er intelligent. Men det er i alle fall fra meg du har din vitalitet, det er jeg glad for." Jeg ville så gjerne sagt meg enig i det siste hun sa, men begynnelsen av setningen fikk meg til å vike tilbake. Slik lammet vi hverandre gjensidig. Det er alt dette hun mente da hun festet blikket på meg: "Du skremmer meg, du." "

Denne lille boka ble jeg rett og slett glad i underveis. Jeg tygget og dvelte ved setningene, og leste svært langsomt for å være sikker på at jeg fikk med meg alt - også det som sto skrevet mellom linjene. Og når forfatteren avslutter boka med å snakke om døden som noe unaturlig, ja at det faktisk ikke finnes noe som kan karakteriseres som en "naturlig død", så satt jeg faktisk og nikket og var enig. Det er så mange bunner i denne boka. Skal man fortelle den døende om at vedkommende faktisk er døende, eller bør man la ham/henne være uvitende helt til det siste? Og hvor langt skal man strekke seg i å forlenge et uverdig liv? Heldigvis slapp Simones mor å lide i det uendelige, men problemstillingene var absolutt aktuelle underveis. Men mest av alt bet jeg meg merke i forfatterens beskrivelse av de ulike veivalgene hun og moren hadde gjort i livet, og hva dette hadde gjort med deres relasjon.

En tankevekkende liten skatt av en bok, som fortjener terningkast fem!

Jeg har nettopp tatt en reprise av denne boka og oppdaget andre kvaliteter enn sist jeg leste den (- for å! så lenge siden). Først og fremst gir den en glitrende beskrivelse av et vanskelig mor/datter-forhold, som jeg tror er ganske allmenngyldig også et par generasjoner seinere.

Som vanlig er jeg ikke like lett å begeistre som du - jeg lar terningkast fire stå uendret!

Først må jeg si at jeg er glad for at du også fant noe litt komisk i beskrivelsene av Simones mor. Det gjorde jeg, nemlig, men jeg følte samtidig at det ikke skulle være sånn, for historien i seg er jo ikke komisk. Godt jeg ikke er alene da.

Ellers ble jeg også veldig glad i denne boken underveis. Det med hvor lenge man skal forlenge et liv, og når det er greit å gi opp er noe jeg har tenkt på mye før, så forfatterens tanker rundt det slukte jeg. Når det gjelder å la den døende vite sannheten rundt sin sykdom/tilstand, eller lyve, så hadde jeg aldri tenkt på det før, og ble derfor sittende og gruble.

Jeg leste denne boken på toget, men føler på et vis at den er verdt bedre, at jeg burde lest den i fred og ro hjemme. Mye er jo skrevet mellom linjene, og det er lett å gå glipp av om man ikke er helt fokusert. Jeg regner med at jeg kommer til å lese den igjen en gang, for å være sikker på at jeg får med meg alle nyanser.

Ellers kan jeg si at jeg synes språket er veldig godt, og oppbygningen av historien også. Den er på overflaten ganske lett, men har mye dybde, og den beviser at men aldri skal undervurdere tynne bøker.