Bokelskere.no

Forfatteren og journalisten Hege Storhaug tar i boka "Tilslørt. Avslørt" et kraftig oppgjør med norsk naivisme i forhold til sløret, som det mest utbredte religionpolitiske symbolet i verden.

Boka innledes med et eksperiment. Hege Storhaug kler på seg en burka og beveger seg ut i Oslo by. I den forbindelse registrerer hun for det første hvor hemmende dette klesplagget er. Ikke bare opplever hun hvor innsnevret synsfeltet blir og hvor vanskelig det er å bevege seg. Men plagget, som ideelt sett skal gjøre henne usynlig som kvinne og objekt for menns oppmerksomhet, vekker betydelig oppsikt. Overalt blir hun beglodd. Og på et merkelig vis føler hun seg nesten avkledd og naken.

Forfatteren drar oss gjennom slørets historie. For nesten 1000 år siden var det utelukkende bedrestilte kvinner som skulle være tildekket, mens f.eks. prostituerte og slaver hadde forbud mot å dekke seg til. At det var et statussymbol å være tildekket, er ikke vanskelig å forstå. Det er jo omtrent umulig å utføre noe som helst av praktisk arbeid med dette klesplagget på seg, og sånn sett ble det mest sannsynlig et symbol på at kvinnen ikke trengte å arbeide.

Storhaug påpeker at det i nyere tid har skjedd en utvikling i retning av at flere og flere kvinner dekker seg til. I Norge er det pr. i dag ikke vanlig å gå i burka, men tendensen er at tildekningen øker i omfang. Man snakker om hijab med og uten underlue, jilbad, niqab, chador, shalwar kamiz med dupatta, abaya og sist men ikke minst burka.

Ett av spørsmålene Storhaug stiller er om vi kan stille oss likegyldig til at kvinner dekker seg til, selv om det påstås at dette med klesdrakt er en personlig og frivillig sak. Dette kommer særlig på spissen når tildekningen i de muslimske miljøene blir et uttrykk for renhet, dydighet og uskyld, i motsetning til dem som ikke dekker seg til og som dermed fremstår som urene og nærmest fritt villt. Selv i lille Norge har vi de siste par årene sett at det såkalte moralpolitiet på Grønland har angrepet muslimske kvinner som ikke er tildekket, og sjokkert har vi fått høre historier om kvinner som har med seg hijab i veska og kler denne på seg før de tør å bevege seg inn i spesielle deler av Oslo. På side 145 i boka sier Storhaug følgende:

"Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet."

Og videre på side 147:

"(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-generasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Storhaug mener at tildekning av kvinner bør forbys, og trekker paralleller til det som kun få år tilbake skjedde i Frankrike, Nederland og Danmark. I Frankrike og Danmark har man opplevd regelrette opptøyer som følge av konflikter mellom muslimer og hhv. etniske franskmenn og dansker. Økende islamisme, hvor bl.a. strengere regler om påkledning av kvinner er vesentlig, er en del av forklaringen, mener Storhaug. Og dette må vi være på vakt overfor før det er for sent.

Hun avslutter sin bok med følgende ord:

"Naivismen overfor islamismen, en naivisme som ligger som et kvelende teppe over samfunnet vårt, er hovedgrunnen til at jeg ikke ser for meg en politisk oppvåkning med det første. Oppvåkningen kommer ikke før problemene som følger i kjølevannet av den voksende slørbærende massen, er så åpenbare for enhver at ingen kan benekte dem lenger. Men, som Machiavelli sier, da er det som regel for sent å rydde opp."

Jeg har fulgt med spesielt i den debatten som har versert i mediene angående forbud eller ikke forbud mot hijab, og har lenge følt at jeg ikke hadde nok kunnskaper om på dette området. Derfor var det spennende og lærerikt å lese denne boka. Det er helt åpenbart at Storhaug har en klar politisk agenda, nemlig et ønske om å vekke en likegyldig befolkning i tide. Hun roper et høyt varsku i forhold til den utviklingen som er i gang, og mener at dette er en trussel mot viktige menneskerettighetsprinsipper. Utviklingen går også i retning av at stadig yngre jenter går med hijab, slik at når de i prinsippet er voksne nok til å bestemme selv, så er klesplagget så integrert i deres liv at det ikke faller dem naturlig å protestere eller å ha en selvstendig oppfatning om dette. Og når utsiktene til å bli gift minimaliseres dersom man ikke er ærbar nok, så er det virkelig betimelig å stille spørsmål ved hvor frivillig det er å dekke seg til. Når Storhaug sammenligner islamismen med nazisme og fascisme, merker jeg imidlertid at jeg faller litt av. Samtidig er hun inne på noe når hun mener at religiøs fanatisme er mye farligere enn en hvilken som helst ideologi. En ideologi er gjerne forankret i noe som kan oppfattes som rasjonelle tankerekker, mens religiøs fanatisme fordrer blind adlydelse uten at det er tillatt å stille kritiske spørsmål. Boka er virkelig tankevekkende!

Som attenåring tilbragte jeg noen måneder i hijab, og jeg følte mye av det Storhaug beskriver. Man ender opp mer objektifisert med slør, det finnes ingen tvil om det. Jeg synes ikke det er så fjernt å sammeligne islamisme og fascisme. Islam er veldig tydelige på at man ikke skal stille spørsmål om troen. Det er kjetteri. Man blir indoktrinert i hva som er sannheten, og hvis man ikke tror på det, ja, da er det jo synd. Man skal be fem ganger om dagen, man skal følge sinnsvakt mange utrolig kompliserte regler, alt fra å ikke bruke munnskyllevann eller parfyme pga. alkohol, til hvor store pinner man kan bruke til å slå kona si. Og man har shariadomstoler og ærespoliti og familiepatriarker og alt mulig som holder en på matta - jeg ser ikke hvordan det IKKE har noe med fascisme å gjøre. (Og selvfølgelig er ikke alle muslimer slemme. Men religionen deres handler påfallende mye om å la være å tenke selv.)

Men ja, veldig god bok. Hun begrunner meningene sine godt og innsiktsfullt.

Interessant å få et lite sammendrag av denne boka. Er veldig enig i at det blir fordummende å sammenligne islamisme med kommunisme og nazisme, og ved å komme med slike uttalelser synes jeg Storhaug undergraver litt sin egen troverdighet. Det kan nesten virke som om hun selv ender opp med å skrive på en litt fanatisk måte i sitt forsøk på å fordrive fanatismen? Storhaugs uttrykk som "oppvåkning" og "vekkelse" er jo også uttrykk vi oftere kjenner fra religiøse og ekstreme miljøer enn miljøer preget av kritisk tenkning, og jeg tror hennes budskap, gjennom å skape frykt og avstand, lett kan hindre integrasjon og dialog fremfor å fremme den. Det er jo ikke det at hun ikke peker på viktige ting, som kvinnens rolle i islam, og betydningen hijab kan ha for denne – dette er jo ting også muslimske (og islamistiske) feminister diskuterer – men det er akkurat som hun blander så mye forskjellig sammen i en stor og mørk heksegryte – islamismen. Og det er vanskelig å nærme seg en heksegryte..

Hun sier (siterer?) forresten noe interessant som du siterer: «bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling?» Jo, det bør vi, akkurat som vi lyttet til og støttet f.eks. Rosemarie Köhn sitt likestillingsarbeid innenfor statskirken. For dette handler jo om tolkningen av kvinnens rolle i islam, og endringer på dette feltet må til syvende og sist komme innenfra, selv om vi som er utenfor kan være med som støtte der det trengs, f.eks. ved å sikre menneskers trygghet til å ta relle, frie valg (sikret f.eks. gjennom tillit til myndigheter, politi, media, fremheving av ulike idealer, høyere utdanning, at ulike stemmer blir hørt, osv.). Jeg har egentlig lyst til å lese mer om liberal islam, f.eks. "Liberal Islam" av Kurzman, men har ikke kommet så langt enda. Følger forresten Storhaug denne idéen videre selv ved å sitere noen muslimske tenkere? Jeg har inntrykk av at feminisme tidligere ofte har blitt kritisert som et "vestlig prosjekt" i mange muslimske land, men at feministiske strømninger innenfor islam har blitt sterkere det siste tiåret, eksemplifisert gjennom International Congress on Islamic Feminism, men dette vet jeg dessverre altfor lite om. Spennende ihvertfall.