John Wilder er en vellykket reklamemann midt i tredveårene, bosatt i New York, gift med den beskjeftige kona Janice som innehar en boksamling på intet mindre enn 4000 titler ... Sammen har de sønnen Tommy. Han burde vært lykkelig. Svært lykkelig, faktisk! I Yates verden, som stort sett er befolket med mislykkede antihelter, burde man ikke bli veldig overrasket over at så ikke er tilfelle. Ikke bare er John Wilder ulykkelig - han står faktisk på kanten av stupet den dagen han ringer hjem til sin kone og proklamerer at han ikke kan komme hjem. Og da hun spør ham om hvorfor, svarer han at han er redd for at han kan komme til å drepe henne og sønnen. Deretter et sammenbruddet et faktum, og han befinner seg etter hvert på lukket avdeling i en psykiatrisk klinikk.
En ukes tid på lukket avdeling gjør et sterkt inntrykk på John Wilder. Pasientene vandrer opp og ned i korridorene ... opp og ned ... opp og ned. I enden av gangen ligger det noen skitne madrasser, og stedet omtales kun som "runkekroken". Wilder er redd for å bli gal på alvor dersom han er nødt til å bli på dette stedet et sekund mer enn nødvendig. I motsetning til de andre pasientene, slipper han heldigvis ut, og vender tilbake til en kone som er glad for å få ham hjem. Han henvises til en psykiater som ikke gjør annet enn å si "hm" og "mmm" til det meste av det han sier, og som henviser ham til Anonyme Alkoholikere slik at han skal få bukt med sine alkoholproblemer. Men drikkingen fortsetter ... nå riktignok mer i smug enn tidligere ... Og ikke blir han noe bedre av å lire av seg historier fra sin barndom hos psykiateren heller ...
Etter hvert treffer Wilder den unge jenta Pamela som han innleder et forhold til, og sammen bestemmer de seg for å lage en film om hans opphold på den psykiatriske klinikken. Wilder forlater kone og barn, og han og Pamela oppsøker etter hvert lykken i Hollywood. Men i stedet for å bli en suksesshistorie, blir dette for Wilder en reise rakt inn i undergangen ...
Det er sagt om denne boka at den antakelig er den mørkeste Yates har skrevet. Samtidig er den blant de morsomste. Romanen harsellerer med det såkalt vellykkede, den gjør narr av moderne behandlingsformer som psykoanalyse og den er nådeløs i sin beskrivelse bl.a. av kvinners forventninger til livet generelt og mannen spesielt på 1960-tallet. Alt Janice ønsker er at hun har en mann som er til stede. Hva han har å bidra med i livet hennes, synes av underordnet betydning. Og den stakkars mannen, her i John Wilders bilde, er kun styrt av sine primitive lyster etter sex og alkohol. Men uansett hvor begredelige personene i denne boka ble beskrevet, satt jeg ofte og humret og lo. For det er noe med Yates tilnærming til sine romanfigurer, hvor han drar beskrivelsene av dem nesten helt ut i det karikerte. Litteraturklubben har bl.a. uttalt følgende i sin presentasjon av boka: "Personene hans er aldri helter. Til det er de altfor arrogante og forfengelige. De sier sjelden det de mener, men røper alltid mer om seg selv enn de vil når de snakker. Og de liker å snakke. Med alle sine feil er de heller aldri verre enn oss, hvis vi våger å være ærlige med oss selv et øyeblikk." Bedre kan det ikke sies!
Jeg synes denne bitende satiriske boka fortjener terningkast fem.
Tidligere er "Revolutionary Road" og "Påskeparaden" utkommet på norsk. Yates døde for øvrig i 1992.
Viser 9 svar.
Jeg synes det var en skremmende historie, men er enig i at det er krevende å få sympati for hovedpersonen som er så destruktiv. Antar også at å lese boka i dag gir større fremmedfølelse a la Mad men som tidsskildring enn da den opprinnelig kom ut.
Likte godt hvordan filmen de laget ble brukt både som frampek og som øyeblikksprovokasjon av hovedpersonen. Absolutt en bok verdt å lese.
Venter på å få tilsendt både "Ordensforstyrrelse" og "Revolutionary Road" fra Litteraturklubben (Epp) med det første, og det virker som jeg har noe å se fram til.
Det har du! ;-) Jeg anbefaler deg å begynne med "Revolutionary Road" først. Den er aller, aller best!
Enig, "Revolutionary Road" er det vanskelig å toppe! I "Ordensforstyrrelse" er det egentlig bare to personer som står frem som virkelig sympatiske: Charles, som er sjefspleier på lukket avdeling under ekstremt vanskelige forhold, og likevel beholder fatningen; og Epstein, filosofi-professoren, som til forskjell fra de fleste i denne romanen "ser" andre, og ikke minst: Han ser det beste i dem, og minner dem støtt på potensialet deres.
Hovedpersonen Wilder er typen som vil ha sine behov dekket uten tanke for omverdenen; konen hans er den snusfornuftige typen som tar avgjørelser på mannens vegne, liker å bli forsørget og ha sitt pene hjem; sønnen er fanget midt i dette, og protesterer på sin måte. Pamela, som i første omgang er den som bringer Wilders kreative side frem i lyset, er selv en hensynsløs type som står i forhold til gifte menn når hun føler for det. Penger er for henne bare noen man "har". Psykiateren som kunne ha lyttet, valgte å ikke gjøre det.
Ser du har anmeldt den i bokklubben:) Får sette den på ønskelisten.
Jeg har sett at du har lest boka og har ventet spent på din anmeldelse, og du skuffer ikke. Jeg las "Revolutionary road" etter tips fra deg og den falt i smak, så med tid og stunder vil jeg nok lese denne her også.
;-) Dersom du liker det mørke, dystre, bitende satiriske, tror jeg du vil like denne boka! Av de tre Yates-bøkene jeg har lest så langt, har jeg utvilsomt likt Revolutionary Road aller best, men denne følger nokså rett etter.
Å ja, jeg liker godt mørke og dystre bøker. Nettopp ferdig med "Arme mennesker" av Dostojevskij og som tittelen sier var der i handlingen ikke mye å rope hurra for hehe.
He-he ... Nei, det kan man ikke si. Og jeg har nettopp begynt på Leo Tolstojs bok "Ivan Iljitsj' død". Ikke akkurat glad-litteratur, det heller!
Sist sett
