Bokelskere.no

Dette diktet av Tarjei Vesaas, er et av de jeg aldri blir lei:

"Det ror og ror"

Dagen er faren - og det ror og ror.

Det mørke berget, mørkare enn kvelden, luter over vatnet med svarte folder: Eit samanstupt andlet med munnen i sjøen Ingen veit alt.

Der ror og ror, i ring, for berget syg. Forvilla plask på djupet. Forkoment knirk i tre. Forvilla trufast sjel som ror og snart kan sugast ned.

Han står der òg den andre, han i bergfoldene, i svartare enn svart, og lyer utover. Lam av synd. Stivt lyande. Stiv av støkk fordi her ror -

Då må det gå blaff og blå-skin fram og attende som heite vindar og som frost.

Det ror og ror i natt. Det ser og ser ingen. Ingen veit kven som slikkar på berget når det er mørkt. Ingen veit botnane i Angest sjø. Ingen veit kven som ikkje kan ro.

Jeg må kommentere meg selv her: Dessverre ble inndelingen i verselinjer, selve enjambementet, ødealgt da jeg kopierte diktet inn fra ei nettside. For å lese en korrekt versjon, søk det opp på nettet, det er lett å finne:)

Ved tre blanke slag før linjeskift, kommer det der du vil ha det:)