Bokelskere.no

Jeg er helt enig i at dette er en bok alle kan kjenne seg igjen i, selv om man har hatt en oppvekst som ikke ligner på Åsas. Det er først og fremst en bok om skam og stolthet. Om å vokse opp og å skjønne at foreldrene ikke er helter, men bare mennesker. Og om å bli voksen og innse at nettopp fordi de bare er mennesker er de helter for alt de har oppnådd og holdt ut med. Det er prosess vi alle går igjennom.

Men jeg klarer heller ikke lå meg til ro med morens forklaring om at hun "synes så synd på pappa, så jeg ga ham det fineste jeg hadde". Jeg skulle gjerne hatt mer innblikk i hennes tanker og valg.

Jeg leste boka i jula, og har tenkt på den i ettertid. Da særlig på det du nevner, om at mora "ga bort det fineste hun hadde". Hvorfor fulgte hun ikke mer opp?