I den siste tiden har jeg fått med meg at flere bokelskere har hyllet Thomas Mann og hans forfatterskap. Dette har selvsagt fått meg enda mer interessert i denne forfatteren enn jeg allerede var. Jeg innrømmer glatt at jeg er litt feig av meg; i stedet for å lese store verker som Trolldomsfjellet, Doktor Faustus eller Huset Buddenbrook, har jeg valgt en enklere vei: den korte Loven. Jeg er redd for å bli skuffet av velansette forfattere, så for meg er kortromaner/noveller ofte en test på om jeg liker den enkelte forfatters stemme eller ikke.
Tilbake til Loven. Denne teksten er et bestillingsverk: mange kjente forfattere (blant annet vår egen Undset) ble bedt om å skrive korte tekster basert på ett av bibelens bud. Mann valgte å trosse bestillingen; han skrev i stedet om alle de ti budene.
I Manns tekst møter vi Moses/Moshe. Mann forholder seg til den bibelske originalteksten, men han tillater seg samtidig å dikte fritt mellom linjene. Manns Moshe er et uekte barn, unnfanget etter et hett stevnemøte mellom faraoens datter og en arbeider (denne blir drept etter elskovsakten). Etter fødselen blir Moshe ”satt ut i sivet” og blir oppfostret i en steinhuggerfamilie. I tillegg til en fostermor og – far, vokser han også opp med to ”søsken”: Mirjam og Aron.
Faraoen er klar over sitt slektskap med Moshe og etter mye om og men lar han ham dra ut i ørkenen for å prise sine guder. Denne anledningen benytter Moshe til å flykte fra Egypt sammen med ”sitt” (farens) folk. Som kjent greier Moshe, ved hjelp av Jahve/Gud, å lede sitt folk gjennom mange farer. Til slutt slår de seg ned ved Sinai.
For å være ærlig; den første delen av boka leste jeg som svært seriøs, men etter hvert så jeg humoren og ironien i det hele. Når Moshe har ledet folket sitt fram til Sinai, begynner de virkelige problemene. Han prøver som best han kan å ta til seg det Gud forteller ham, men det er vanskelig å lede et helt folk. Ikke bare må han være deres dommer, noe som er svært slitsomt siden mange bryter de oppsatte reglene, i tillegg må han rettlede dem og gi dem diverse forbud. Disse forbudene (for eksempel at de må grave ned avføringen sin, avstå fra å ha sex med søster, mor eller tante, ikke spise enkelte dyr eller sjømat) gjør først Moshe lite populær blant sine undersåtter. Etter hvert som de blir vant til de nye reglene, går det derimot bedre.
Fostersøsknene Mirjam og Aron er derimot ikke like fornøyde. De skjønner ikke hvorfor det er Moshe, og ikke dem, som leder folket. Tross alt har de hjulpet ham godt på veien. Når Moshe i tillegg har slått seg sammen med en etiopisk kvinne, til tross for at han har kone og barn, renner begeret over. Er det virkelig slik at det ikke finnes noe forbud mot dette, midt i jungelen av nye lover og regler? Under konfrontasjonen skjelver jorden og det er tydelig at det er et vulkanutbrudd det er snakk om.
Mirjam og Aron blir grepet av ærefrykt, og Moshe benytter denne sjansen til igjen å framstå som den store lederen av folket. Han bestemmer at alle som er i stand til det skal dra bort til fjellet som har utbrudd. Der skal de andre vente ved foten, mens han selv skal stige opp til toppen for å snakke med Gud og finne ut hva det er han har å si dem. Som kjent blir han oppe på fjellet i førti dager og førti netter. Denne tiden benytter han til å lage et nytt skriftspråk (språkene han kjenner allerede, passer liksom ikke helt til å ikle budene), han meisler ut steintavler og skriver inn de ti budene på dem. Folket tror at han må greie seg der oppe alene, men heldigvis for Moshe har han Joshua som binger ham mat.
Når så førti dager og netter har gått, stiger Moshe ned fra fjellet for å tale til sitt folk. Men hva finner han? Et folk som tror han er død; de har laget en gullkalv (en tyr, faktisk!), som de danser rundt og de har helt glemt alle nye lover og regler. Her er åpenlys sex og ingen ser ut til å ense denne usynlige guden Moshe har fortalt dem om. Moshe selv blir så forbannet at han knuser både steintavlene og kalven, dømmer de som startet den usømmelige oppførselen til døden, før han igjen bestemmer seg for å bestige fjellet.
På nytt blir Moshe der oppe i førti dager og netter. Denne gangen tar det riktignok ikke så lang til å lage steintavlene, men Moshe har støtt på et nyt problem; Gud er nemlig. forbannet og det tar alt Moshe har å få Gud til å avstå fra å bryte pakten dem imellom. Moshe henviser blant annet til Guds ærefølelse; ville det ikke vært ille om folk fra andre religioner gikk rundt og sa at Gud ikke hadde greid å føre folket til det land han hadde lovet dem? En slik argumentasjon kan selv ikke Gud stå imot, og Gud velger å spare folket, med visse forbehold. Etter konfrontasjonen med Gud sier Moshe at det i grunnen var greit at han hadde ødelagt de første steintavlene i sinne, tross alt var en del av bokstavene mislykket…
Når Moshe på nytt stiger ned fra fjellet har han ikke bare med seg steintavlene med budene. I tillegg kommer han med en tordnende tale som skremmer folket inn i rekkene igjen. Det hele slutter med et ”amen” for Moshe og deres Gud.
Må si jeg koste meg godt med Mann fortelling om Moses. Det var kostelig å lese forfatterens vri på den kjente bibelske historien. Det at han gjør både Moses og Gud så herlig menneskelige, er med på å framheve komikken i det hele. I tillegg satte jeg pris på Manns bruka av blant annet semikolon og lange setninger; semikolon er en av mine favoritter når det gjelder tegnsetting ;) Tror sannelig jeg er klar for større verker fra Manns hånd
