Ei tidlig bok fra Mankell, som nå er oversatt til norsk. Synes ikke denne når opp mot Wallander-bøkene og de Afrika-relaterte bøkene hans. Ei (for) lang historie om Eivor Skoglund, skal vel samtidig være en slags oppsummering av etterkrigstidens Sverige. Personene i boka blir mest klisjeer for å prøve å få til dette.
Viser 2 svar.
Som kvinne av etterkrigsgenerasjonen kjenner jeg igjen det meste av miljøskildringen i boka, og synes både Elna og Eivor er troverdige kvinneskikkelser fra arbeiderklassen i denne tidsperioden. Mennene er klisjeer, det kan jeg være med på, men jeg tror jeg forstår hvorfor: Dette er en roman om kvinneliv.
Ungdomsmiljøene kjenner jeg også igjen: Overklassen går på soaré og spiller jazz; arbeiderungdommen går på offentlig fest og danser rock'n roll. Jentene, med en del unntak, lar seg drive med og lar gutta ta føringen uten å stille spørsmål. Det ble kanskje litt i meste laget av dramatiske hendelser, men de viser (over?-)tydelig at jenter av denne generasjonen ikke var vant til å hevde egne rettigheter og ofte bare lot ting skje.
Disse kvinnene lever med i den svenske storindustriens opp- og nedgangstid, og vi kan bare ane hvordan resten av livene deres vil bli.
Jeg likte boka godt og stusset ikke særlig over tittelen - det hele startet med en sykkeltur, så hvorfor ikke bruke "Daisy" som tittel? Romanen er dessuten skrevet rett i kjølvannet av syttiåra, da "søstre" fortsatt var et kjent begrep i kvinnepolitikken. Betydningen av søstersolidaritet begynner jo faktisk å demre for hovedpersonen mot slutten.
I boka har Mankell fått med mange av de viktige samfunnsendringene som har foregått i løpet av de siste 60/70 årene. Det er i seg selv interessant, men noen ganger synes jeg det skjer på bekostning av troverdigheten i handlingen for øvrig og i personskildringen. F. eks. å tenke seg at den ellers ansvarlige og relativt karaktersterke tobarnsmora, Eivor, skulle dra på sydentur med Lasse Nyman som i den grad utsatte henne for misbruk i ungdommen, virker hinsides enhver sannsynlighet. Jeg er helt enig i at denne boka er en av de svakere bøkene fra Mankell. Men jeg har også sett det før hos ham at boka starer bra, men så dras handlinga ut i det kjedsommelige. Det mangler liksom en ordentlig plan for det hele. Jeg skjønner heller ikke hvorfor boka heter ”Daisy sisters”. Tittelen henspeiler seg jo på mindre sentrale personer i boka. Men kanskje tittelen er ment å si noe om ungdomsdrømmene versus de voksne realitetene i livet, men da synes jeg nok at dette burde ha kommet tydeligere fram.
Sist sett
