Bokelskere.no

De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg når jeg hadde lest den følte at jeg ville bli nødt til å lese resten av trilogien. Siden det har gått tre år tror jeg kanskje jeg kan konkludere med at jeg klarer å la være...

Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med “Hva heter den kinesiske kulturministeren?” “Syng Pen Sang” “Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?” “Treng Mer Peng” osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.

Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:

Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.

Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?

Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med “os” i annehvert ord og slenger på en “os” her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk “Jaos!” i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:

“Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.”
“Hva?” utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) “Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!”

Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.

Infantilt? Jepp.

Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for “voksne og ungdom over 16 år”.

Jadda.

Jeg har lest alle bøkene og syntes de var bra! Ser noen syntes boka var flåsete, men er ikke det poenget da? Jeg moret meg over både innhold og språk, særlig tysken :) Og hva navnene angår,noen som husker alle de rare navnene i HP? Men boka bør nok leses som ren underholdning, se den for deg som en film.

Det er jo bra det er forskjellige meninger :)

Og at en russer sier "jaos" i stedet for "ja" ville irritert meg på film også, tro du meg.

Men rare navn i HP? Har du lest dem på norsk, kanskje? På engelsk er nemlig ikke navnene rarere enn i det meste av fantasy 8langt mindre, vil jeg vel hevde), men jeg har jo sett noen av de norske oversettelsene og tenkt "uff".

Jeg er ganske enig. Først lo jeg så jeg grein, så kom jeg til side 30, da begynte jeg å gjespe så høyt at tårene trillet da og. Det har desverre blitt en do-bok for meg, for jeg må jo komme meg igjennom den en eller en annen gang. (slik jeg gjorde med Twilight; 1 år på dritt, hvorfor skal jeg være så jævelig STA!?!) Men over Harry potter og RINGENES HERRE? he-he, ehnei.

Er helt enig med deg. Som fantasy er ikke boken særlig original, og heller ikke særlig morsom etter min smak. Jeg synes det er usmakelig at de har klistret på kommentarer på forsiden som: "nivået ligger over Harry Potter/Ringenes Herre" og "en litteraturperle av en trilogi", når disse kommentarene kommer fra vanlige lesere som har sendt inn leserbev. Det får en til å tro at det er "proffe" anmeldere som har sagt dette. Ingen spør vel seg selv to ganger når de har slengt på et eller annet navn. Ble litt forbannet når jeg så begge disse navnene på slutten av "slutten" (no pun intended). Skal en tippe alder så kanskje 14-16. (OG DISSE ER PÅ FORSIDEN AV OMSLAGET!?)

Jeg skal pine meg gjennom hele serien og se om den er et snev av så fantastisk som den selv påstår den er.

Jeg gir alltid en bok 50 sider, men denne boken holdt jeg på å gi opp etter cirka 20-25. Reagerte ikke på navnevalgene men mer på at boka var skrevet i en så flåsete tone. Det orker jeg ikke, så den ble avbrutt den etter de obligatoriske 50.

Har ikke kommet så langt i den boka, men så langt så irriterer det meg også med de navnene... så jeg leser en annen bok i mellom tiden...

Jeg har lest alle de tre bøkene og jeg kan fortelle at de blir bra etter hvert som man kommer seg inn i dem=) jeg syntes også at de var kjedelige i begynnelsen, men da jeg ble bedre kjent med karakterene ble jeg fort revet med^^