Dette er en god roman og anbefales på det varmeste. Gjennom hele boka sitter man og venter på den store katastrofen. Hvem er det som er skurken? Hva er forbrytelsen? Hvem blir avslørt, og når? Langeland klarer å opprettholde spenninga helt til det siste. Hvis man har ligget ved universitetet en stund er det umulig å ikke kjenne seg igjen, og de ulike personene er slike man har møtt mange ganger; fra bunadsnasjonalisten og Garborgentusiasten Truls Gløsbertøra, den ufleksible instituttbestyreren Gerd Hellmann, den poserende dansken Søren Heller og den overivrige fagidioten på første benk i auditoriet til det tekniske utstyret som ikke fungerer slik man er blitt lovet. Men mest av alt er det Francis Meyers lidenskap som er ypperlig skildret, både på kjærlighetsfronten og på det faglige plan.
Viser 18 svar.
Francis Meyer er en 53 år gammel litteraturprofessor ved universitetet i Oslo. Francis har bevilget seg en friperiode for å skrive en bok om den franske filosofen og forfatteren Michel de Montaigne, men blir mot sin vilje satt opp til å forelese studenter i nordisk lyrikk.
Francis er en sindig og stødig mann. Han lever godt med sin jobb på universitet og bruker sin fritid på hagearbeid, hytten i Kragerø og sammen med sin venneklubb som bytter på å invitere til middag.
Livet til Francis blir ganske kaotisk når han forelsker seg i 26 år gamle Nadia som er en av han studenter. Nadia skal skrive en masteroppgave og Francis skal være hennes veileder.
Denne romanen har det meste, spenning, forelskelse, sjalusi, humor, intriger og lidenskap.
Litteratur er et bakteppe gjennom hele romanen og har mange litterære referanser. Jeg elsket alle disse referansene og møtte en av mine poesifavoritter Stein Mehren og ikke minst ble det et gjennsyn med Don Quijote.
Langeland skriver godt og underholdende. Jeg lot meg rive med og syntes karakterene hans fra universitetmiljøet var troverdige. Det merkes at forfatteren har stor kjennskap til dette miljøet og det beriker boken.
Hvis jeg ser bort fra en litt for brå slutt så var dette en fantastisk bok :)
Jeg skal helt klart lese mer fra Henrik Langeland og har notert boken Wonderboy på min ønskeliste.
helt enig når det gjelder gjenkjennelses effekten. Studerte på Blindern for snart 20 år siden, litt vemodig å bli ferdig med boka, måtte si farvel til Blindern på nytt..på en måte. Og den holdt spenningen helt til slutt!
Ja, denne er en av mine favoritter...jeg ventet på en oppfølger og anmodet om det, så kom Verdensmestrene i stedet. Bra den også, men helt annerledes.
Den er jeg klar til å lese nå, skal bare bli ferdig med Shantaram først-!
Du vil nok se det er en helt annen type roman..nå venter jeg spent på oppfølgeren, det er personer i romanen man følger med stor interesse...
Boken var grei nok, men den rekker ikke Wonderboy opp til knærne engang.
Jeg har nettopp avsluttet boka og sitter her som et levende spørsmålstegn: Hva er det Langeland VIL med denne boka? Henge ut universitetsmiljøet? Henge ut selvopptatte middelaldrende menn som forliber seg i unge studiner? Henge ut kirketjenere fra Bamble og Alstahaug? Framheve seg sjøl som litteraturviter?
Komposisjonen er nok vel gjennomtenkt: man må liksom få med seg "hvordan det går", men hva så? I en roman på mer enn femhundre sider vil jeg gjerne komme tettere innpå iallfall noen av karakterene. Det greide jeg ikke her. Sannsynligvis er det tilsiktet fra forfatterens side, men for meg fungerte det ikke. Interessant bok, kanskje - men god bok? Nei.
Enig i det du skriver. Forsåvidt godt plott, jeg også ble nødt til å lese til siste slutt for å finne ut hvordan det gikk. Men jeg hadde hele tiden en Helene Uri-følelse mens jeg leste, og jeg også lurte på hva som var poenget med å bruke bl.a. universitetsmiljøet - annet enn å gi en kortlivet gjenkjennelse av et miljø. Jeg skjønte aldri Nadias motivasjon for hennes handlinger, hun virket litt blodfattig til å være 27 år. Da var det lettere å forstå Francis, selv om han også virket unødvendig tilbakeholden og kalkulert. Hvis man først har lært å bruke en mobiltelefon, kan man vel bruke den oftere enn hver 3.uke...??
At du ikke liker boka er greit nok, men jeg undrer meg over flere av de tingene du nevner, blant annet om Langeland sin bakgrunn. Det er vel ikke noe galt i å vise at en har en faglig bakgrunn når man skriver bøker? Det at Langeland selv kjenner dette miljøet så godt er etter min mening medvirkende til at boka er så bra som den er. Akkurat på samme måte som når en pensjonert politimann skriver krimbøker og en jurist skriver fra jus-miljø. Jeg synes det er et stort pluss når beskrivelsene fra de faglige miljøene er troverdige. Og kan irritere meg grønn når jeg leser bøker som omtaler "mitt" miljø med feilaktig informasjon og som avslører at forfatteren har lite peiling på hva h*n skriver om. Da hjelper det verken med et spennende innhold eller gode personskildringer.
Jeg kan ikke se at jeg har skrevet noe negativt, verken om Langelands bakgrunn eller om det faktum at han lar den skinne så tydelig gjennom. I likhet med deg mener jeg det er et pluss for miljøskildringen. Det jeg gjorde, var å stille noen spørsmål om hva han vil med boka si. Noen hint om det tar jeg gjerne imot.
Inntil videre fastholder jeg at boka ikke var særlig god, trass i at miljøet sannsynligvis er tatt på kornet.
Du undret deg over flere av de tingene jeg nevnte - hvilke ting var det?
I motsetning til deg så oppfattet ikke jeg boka som uthenging av verken universitetsmiljø, middelaldrende menn eller noen andre. Jeg har i alle fall tolket det som om at det er din oppfatning.
For meg så var boka morsom, ironisk og ganske treffende i mange av sine beskrivelser, både av mennesker og byråkratiet på universitet. Meningen med boka? Å underholde leseren, og det har han etter min mening klart. En herlig og spennende underholdningsbok.
Jeg oppfattet ikke, jeg spurte. Hvis det er slik at forfatteren ikke har ment å henge ut noen (ikke engang den småfjollete hovedpersonen sin?), men bare å underholde, - OK, så kjøper jeg det. Men han treffer altså ikke alle sine lesere hjemme. Morsomme/pinlige episoder og ironiske betraktninger, ofte helt isolert fra resten av handlingen, makter ikke å engasjere meg gjennom over 500 sider. Hadde det ikke vært for Petter Dass-historien, hadde jeg nok ikke orket å fullføre.
La oss fortsatt være uenige.
har sagt noe på en annen tråd her, og må strø litt salt til anbefalningene dine svein. Lettlest, for all del, men mer og mer irriterende, fordi det var så alt for opplagt at Langeland (forf) ville dolke sin romanfigur. Og da kommer det inn tanker om konstruksjon og troverdighet i mitt hode, som et pistolskudd i en romantisk strykekvartett omtrent. Men jeg er en positiv kar og har foreslått andre lesninger som inkluderer Langeland. Og det er morsomt at du svein tydeligvis gjenkjenner akademia og syns dette er festlig ("ligget ved universitetet") - her er det verdifullt stoff - ellers detter Meyer sammen - som en papirtiger? i min forståelsesverden
Jeg føyer meg inn i rekken med begeistrede lesere. Det har gått noen år siden jeg leste boken, men jeg husker jeg kjente meg veldig igjen i miljøet og gjenkjennelsesfaktoren gjorde kanskje boken ekstra bra i mine øyne.
Dette var den type bok en ikke klarer å legge fra seg, samtidig som en ikke har lyst å bli ferdig... Språket i boka syntes jeg var "fantastisk" (som Meyer sier), morsomt, ironisk, lidenskaplig. Ingen andre i min bekjentkrets hadde hørt om boka, - og etter oppfordring fra meg om å lese den; ingen andre likte den... Uforstålig!!!
En stund siden jeg leste den - så husker ikke helt hva det var som fenget så veldig, men likte den godt ja. Tror kanskje det var noe med at jeg kunne kjenne meg igjen i flere deler av boka. Mye av handlingen foregår i oslo/blindern, så jeg kunne se stedene for meg tydelig, og dessuten lidenskapen både francis meyer og nadia har til litteraturen. Og så blandes det hele med en dash av spenning - finner de det de leter etter, og får de hverandre til slutt?
Det skjer sjelden, men jeg måtte dessverre avbryte lesingen og vet ikke når jeg orker å returnere til boka igjen. Langeland tværer ut der han kunne strammet inn, særlig på spenningskurven, karakterene på litt.vit.faget blir karikaturer heller enn levende mennesker. Vær så snill og spar meg for det forslitte "begjæret i teksten". Det er så syttitalls.
Sist sett
