Hvis Ellisiv Lindkvist hadde vært fra Vestlandet og hvis hun hadde skrevet på nynorsk ville dette vært en av de unge vestnorske nynorskforfatterne som anvender den særegne vestnorske humoren på en ganske brukbar måte. Stilen hennes, og innholdet, minner ganske mye om Olaug Nilsen (Vi har så korte armar, Få meg på for faen) og litt, men ikke så veldig mye, om Gunnhild Øyehaug (Vente blinke). Kortprosatekstene i denne boka er skrevet i jeg-form. Vi følger ei jente fra sånn ca ungdomsskolealder fram ti hun er sånn ca 30. Mest handler det om hennes tanker om menn og sex. Tekstene er småmorsomme med en tragikomisk undertone. Det tragiske er aldri direkte uttalt av forfatteren, men noe hun får fint fram gjennom mellom linjene i teksten. Hvorvidt det bare er oppspinn alt sammen eller vi skal ta forfatterens valg av tittel på alvor, får bli et spørsmål den enkelte må svare på.
Viser 1 svar.
Enig med deg! Jeg synes også at boka minner litt om debutboka til Kristin Berstad, "Tvang", som kom i 2008. Den spiller i likhet med "Alt jeg skriver..." på forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og handler også om en ung kvinnes store seksuelle begjær, samtidig som den tegner et bilde av dypt deprimert person. Jeg synes forøvrig "Alt jeg skriver..." var en ordentlig sitatmaskin!
Sist sett
