Bildet på det gamle sagnet om Ikaros som lager seg et par vinger av voks for å fly mot solen, men som faller ned fra himmelen fordi varmen smelter voksvingene, som et bilde på at man ikke trenger å dra til andre steder for å finne seg selv, er så selvsagt at jeg lurer på hvordan Axel Jensen har klart å skrive en bok om det uten at det føles selvsagt i det hele tatt. Dette er min første Axel Jensen-bok, og jeg skal definitivt lese mer.
Sist sett
