Bokelskere.no

Jeg satte meg som mål å lese alle bøkene i Penguins serie Great Loves. Som jeg en gang for lenge siden leste på baksiden av min versjon av Françoise Sagans Bonjour Tristesse. Forførerens dagbok var altså på den listen, men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor, for det er jo ingen som elsker i denne boka. Hovedpersonen setter jo som mål å forføre damer til forlovelse (og til sengs), for deretter å med vilje oppføre seg så avskyelig at de skal ende opp med å bryte forlovelsene. Han er sykt usympatisk og boka er ganske kjedelig, den murrer om det samme hele tiden, men det er vel poenget at den bare handler om én ting. Interessant til et visst punkt er den jo dog.

Jeg tror det er til god hjelp å lese annet av Kierkegaard før man begir seg ut på Forførerens dagbog, ihvertfall storverket Enten-Eller, som Forførerens dagbog jo er hentet fra. Den er en forvirrende, liten sak, og mest av alt en skildring av et såkalt estetisk sinn, et menneske som lever i umiddelbarhet og ikke ennå har ervervet seg et selv: hos Johannes forføreren er dette særdeles tydelig, han likesom lapper på seg nye ansikter etter hva som passer for anledningen, kanskje i så stor grad og over så lang tid at han ikke finner tilbake til sitt egentlige selv. etc etc etc. For å døyve sitt tungsinn og fortvilelse, for å fordrive sin angst – eller snarere, forsøke å flykte fra disse tilstandene og ikke minst fra seg selv – søker han nytelse, og nytelse for ham ligger i den intellektuelle utfordring som er å forføre kvinner, riktignok de som er verdt å forføre.

Johannes elsker piken han forfører (virker det ihvertfall som), han er forelsket, hele målet med hans forførelse er ikke å krysse av streker på sengestolpen (nytelse får han ikke med legemet, men med tanken), men å oppleve den forelskede stemning, den hele stemning, ikke bare fullbyrdelsen, men a til å, hvert deilige og sitrende steg, som jo gjør beretningen nokså langsom, men jeg vil heller si glidende. Men det som gjør Johannes til en estetiker og som gjør ham lite sympatisk, er at han vil ha forelskelsen, men uten noe ansvar, uten forpliktelser: bare det som er ham lett og gledelig vil han ha, alt annet skremmer ham. Derfor vender han Cordelia ryggen. Derfor glemmer han henne så plutselig. Var han forelsket? Jo, han var. Akk ja. Forførerens dagbog er ikke videre romantisk, men den inneholder likevel vakre passasjer og minneverdige aforismer om forelskelsens vesen. Og vi får bli med på reisen gjennom alle dets stadier, om enn fortalt og utført kynisk. Men språket er til tider også opphøyd, poetisk, ja rent vakkert, og var i det minste for meg flott lesning.

Årsaken til at den er inkludert i Penguins liste mistenker jeg har å gjøre med de virkelige begivenhetene som verket baserer seg på, historien om Kierkegaard og Regine og deres brudd, som er veldig søt og sår, men mest av alt underlig. Jeg hører av og til Regine omtales som litteraturhistoriens største muse, og jeg tror med rette.