Bokelskere.no

Er krim litteratur? Spørsmålet er selvsagt en provokasjon. Den kommer fra en som begynte sin karriere som leser med bøtter og spann av krim, men som de siste to tiårene stort sett har valgt sjangeren bort. Ikke helt; det blir som regel et par krimbøker i året.

Det jeg merker, er at jeg senker listen når jeg leser krim. Normalt forventer jeg å bli klokere av å lese. Ikke alltid særlig mye, riktignok. Ofte bare ørlite grann. Men jeg blir skuffet dersom en bok ikke gir meg ny innsikt, uavhengig av om den er sakprosa eller skjønnlitteratur.

Det andre jeg forventer av bøker flest, er at de er forfattet av forfattere som på et eller annet nivå behersker det som så upresist kalles skrivekunsten. Det som aller mest gir meg avsmak for en bok, er når den er skrevet av noen som ikke kan skrive.

Med krim er det annerledes. Jeg forventer bare å oppleve en viss grad av spenning, samt å bli underholdt den tiden det tar å lese boken. Det er en forfordeling som ikke blir noen annen sjanger til del. Selvfølgelig betyr ikke dette at det ikke finnes velformulerte og reflekterte krimforfattere, men bare at man for sjelden støter på dem. Kanskje er det derfor man som oftest bedømmer dem som krimforfattere, ikke forfattere som skriver krim.

Vurdert som litteratur med stor l, faller etter min mening bøkene av Stieg Larsson til marken, like hardt som de som er skrevet av Anne Holt eller Camilla Läckberg, for å ta to av mange eksempler. Det er selvfølgelig et veldig kultursnobbete utsagn, men det er like fullt min personlige sannhet.

Vurdert som tidtrøyte er det mye godt å si om dem alle, og særlig Stieg Larsson. "Menn som hater kvinner" er den som fyller funksjonen klart best, mens "Jenta som lekte med ilden" og "Luftslottet som sprengtes" følger greit opp. Egentlig er det jo å oppfatte som én historie i tre deler, hvor det som så ofte er enklest å få til et spennende oppspill, og vanskeligere å innfri hele veien til mål. Derfor er jeg også freidig nok til å omtale de tre bøkene under ett.

Dette er altså god krim, såvidt jeg kan bedømme, etter å ha lest noen hundretalls krimbøker. Det jeg stusser over - og det er ikke en anklage mot noen, verken lesere eller forfattere - er at det samtidig er 1) temmelig svak litteratur og 2) noe av det mest leste som har blitt utgitt på lang tid.

Spørsmålet jeg sitter igjen med, denne gangen som så ofte når jeg likevel har overtalt meg selv til å lese nok en krimbok, er: Hvorfor skal jeg bruke så mye tid på dette? Og svaret er altså i stadig større grad at det skal jeg ikke. Særlig ikke når det som i tilfellet med Milleniumstrilogien finnes utmerkede filmer å se i stedet...

Her kommer et kort eksempel i tillegg til et langt svar. :-)

Boken "Skyld" av den svenske forfatteren Henrik Arnstad er utvilsomt bedre tenkt og skrevet enn "Menn som hater kvinner" av den svenske forfatteren Stieg Larsson. Den er i tillegg mer spennende, og har et langt bedre driv. Men det vil svært få finne ut: Den finnes i 3 boksamlinger her på Bokelskere, mens "Menn..." finnes i 2416...

Du vet at du liker å lese, og litt om hva du liker. Dessuten kan du skrive reflektert om det. Ikke verst bare det, og mer enn nok til at jeg klikker "godt sagt"! :-)

For meg var krim en inngangsport til bøkenes verden. Det vil si, etter "Hjortefot" og "Davy Crockett" var det "Morgan Kane" som ble slukt rått. Men deretter krim. Masse krim. Hundrevis av bøker. Motivet var hele tiden å bli underholdt - og det ble jeg.

Men et sted på veien ble det kjedelig. Jeg oppdaget at det var langt mer å hente i andre sjangere, hvor karakterene i større grad lærer oss noe om oss selv, og i mindre grad finner ut hvem som drepte hvem. At det finnes mer gull i gamle klassikere som "Den lille prinsen", "Den gamle mannen og havet", "Sult", "Fluenes herre" og andre korte og bare tilsynelatende enkle bøker jeg var så heldig å ha noen å lede meg til. Så "Ringenes herre", som man er ganske stolt første gang man har fullført. Og så det meste av Bjørneboe. I motsetning til enkelte mener jeg at han kan leses hele livet, men man bør definitivt gjøre det mens man er ung og har et hjerte som står i brann, eller som evner å gjøre det.

Dette er jo starten på det som pompøst kalles en dannelsesreise, og den kan bli hur lång som helst. Av og til, og for enkelte, kan den virke å ha blitt for lang - som hos de som snakker og skriver slik at færrest mulig skal forstå dem.

Men det er ikke det største problemet. Derimot er det trist at for mange virker krimsjangeren å være ikke bare den første kilometeren på den litterære dannelsesreisen, men også den siste. Det skal absolutt ikke være til bekymring for en fjortenåring, men kanskje heller for de som er to eller fire ganger eldre.

God litteratur kjenner ingen sjangergrense. Det eneste som er "galt" med krim, er at populariteten ser ut til å stå i misforhold til kvaliteten, siden den ofte kunne vært skrevet bedre og med større ambisjoner enn det å underholde.

Jeg er enig i det meste av det du skriver her. Spørsmålene du stiller er betimelige. Mitt personlige svar til det siste: "Hvorfor skal jeg bruke så mye tid på dette?" Stieg Larsson skriver etter klassiske page turner-kriterier, dermed brukte jeg ikke så mye tid på dem. Det er den eneste gangen i mitt liv at jeg har laget mat med boka i handa.