Bokelskere.no

Likte boka, gode paralellhistorier i en tid jeg husker godt. Synes den startet litt overtydelig med bruk av produkter for å favne tiden. Utover i historien fremstår karakterene mer troverdige og drivet øker. Bra! Ser frem til del II.

Her er min bokopplevelse:

"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i deres liv.

Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!

Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...

Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.

Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...

Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...

Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...

Etter en noe treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.

Som et tidsbilde gir "Verdensmestrene" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)

Jeg leste boka da den kom ut for 1 år siden og ga den resolutt en sekser. Selvom boka var på over 600 sider tok det meg ikke lang tid å lese den ut. Det var en skikkelig "pageturner" og allikevel en bok som sitter! Nå gleder jeg meg til bok nr. 2.

Deler min oppfatning av boka her og i bloggen min.

Stavbrekket til Brå er utgangspunktet for denne 600 siders lange oppvekstromanen. Langelands historie ble møtt med alt fra Sindre Hovdenakks terningkast 2 i VG under overskriften "Langelands kalkun", til Dagsavisens Stian Bromarks "En herlig nostalgitripp". Krøger i Dagbladet la seg midt i mellom.

Som vanlig leser og barn av 1980 - tallet har jeg storkost meg med å lese denne boka innemellom annet lesestoff. 600 sider er mye og det er mye trivielt i denne boka som kan kjede en i for store doser. Samtidig er det nettopp i det trivielle og hverdagslige Langeland skaper et tidsbilde som er gjenkjennelig og gikk rett til hjertet på meg. 

Historien er likevel ikke bare dagligdags, men også krydret med små enkelthendelser der Langeland viser at han er stor forteller. Jeg lo høyt av Langelands roman "Wonderboy", også denne har noen svært morsomme enkeltepisoder, isammen med noen ekle, triste og spennende. Så får det heller være at Langeland ikke treffer hver gang, enten det er i en litt konstruert dialog i mellom en 12 åring og en Farfar om storpolitikk, en lite troverdig beskrivelse av en fars forsøk på å innvie barna i politisk aktivisme eller en 9 år gammel jentes modenhetsnivå. Min mening er at det er langt flere oppturer enn nedturer. Langeland har lovet fortsettelse. Kanskje han neste gang blir litt tøffere meg eget stoff og luker ut rusket.

Hovedopplevelsen av boka er at den beskriver 1980-tallet, sett fra barnas ståsted, på en svært troverdig måte. (Med et lite forbehold om innvandrerfamilien. Det er vanskeligere å bedømme sko jeg aldri har gått i.) 

Dette er en oppvekstroman om 1980- tallets Norge sett igjennom øynene til barna som opplevde nye forbruksvaner, høye skilsmissestatistikker, høyrebølge, 68ere som ikke lenger var uimotsagte, innvandring, friluftsidealene, pedagogene og ikke minst foreldrene. Det er særlig i beskrivelsen av bokas perspektiv at jeg synes Hovdenakk bomma i sin anmeldelse. Hovdenakk skrev: ".....(de) fleste personene vi møter er skildret utenfra. Ikke opplevd innenfra. Særlig gjelder det foreldrene og andre voksne, de er enten pappfigurer eller rene karikaturer."

Men er det ikke nettopp det voksne er når man er barn? Pappfigurer og karikaturer. Aldri kan vel mammaer og pappaer være så pinlige eller så helter som da. Sårbarheten når pappfiguren gjør noe uventet er aldri så smertende som når en er barn. Voksne som trår utenfor boksen barna tror de passer inn i, gjør barn utrygge. Trenger ikke være verre enn en mor som reiser seg og danser på konsert, en lærer som begynner å snakke slang eller en bestefar som plystrer etter en pen dame. Men det kan også være alvor, som barns totale sjokk ved skilsmisser, for foreldre hører jo sammen.....alt annet er naturstridig.

Jeg mener Langeland får fram dette barnesinnet på en rørende måte nettopp igjennom disse voksne pappfigurene. 

Utover dette poenget som er mulig å diskutere mener jeg Hovdenakks anmeldelse var useriøs. Slakten var svakt begrunnet og nådde skikkelig lavmål i en barnslig kommentar om at Langeland har erklært dette, som skal bli en serie, for sitt hovedverk. Jeg liker at folk setter seg mål og forsøker å prestere noe stort for seg selv og andre. Det var tydeligvis for selvhøytidelig for hr. Hovdenakk. Men såpass må da vel Norge tåle eller?!? Jeg synes uansett anmeldere skylder forfattere noe mer. .

Jeg avslutter med å si: ENDELIG! Vi 80- talls barna har fått vår egen oppvekstroman og jeg gleder meg stort til fortsettelsen.