For meg er dette ei bok som er nærast perfekt. Eg elskar karakterane, måten eg blir kjend med dei, måten dei blir kjend med kvarandre og seg sjølve. Lange passasjar der eg får noko å tenke på, andre deler av boka der eg berre opplever. Ikkje forutsigbar eller forløysande, men likevel utruleg sterk.
Ei aldeles nydeleg bok.
Viser 6 svar.
Her hatt en Hustvedtrunde her, og denne tror jeg neste topper. Jeg synes kanskje den var litt langsom i starten, samtidig som jeg liker så godt måten hun beskriver mennesker og relasjoner mellom dem. Utover i boka så ble jeg bare mer og mer grepet. Ikke bare av tragiske hendelser, men også av den gufne beskrivelsen av gnagende mistanke til tenåring som juger. Skremmende. Anbefales!
Jeg synes nærmest perfekt er å ta hardt i, men det er ei svært god bok. Lesegjengen her i bygda hadde "Sommeren uten menn" som bok før ferien. Den syntes jeg var OK og jeg gikk glipp av samlinga med diskusjon. Trolig fant den i smak, da denne ble valgt ut til neste samling. Jeg likte denne boka bedre.
Bokas forteller er kunsthistoriker, og noen av hovedpersonene er kunstnere. Spent på om de i gjengen som har greie på slikt fikk enda mer ut av boka enn meg som er ganske blank på området.
Jeg leste sommeren uten menn før i sommer uten å bli spesielt imponert. Men denne er noe helt annet, nå er jeg med! Den er ikke spesielt lettlest, ikke noen "sidesnuer", her må teksten fordøyes.. synke og jeg blir berørt av det jeg leser, ja anbefales, virkelig!
jeg er et stykke uti del 2 nå. som jeg forøvrig innleda med å begynne å grine. ganske lenge.
det er lenge sia jeg har kjent så sterk sympati for personene i ei bok. de føles som ekte mennesker. jeg har lyst til å klemme dem.
jeg tror muligens dette er boka som kan vekke min tro på litteraturen igjen, etter utrolig mange halvhjerta og uengasjerende forsøk (på/av andre bøker).
det føles bra.
Samme her. Så vidt jeg kan huske så er dette den eneste boken som har rørt meg så mye at jeg brast ut i gråt. Boken er vanvittig godt skrevet.