Bokelskere.no

Jeg kjente meg igjen i flere av tingene Lykke skrev om. Jeg er så enkel at jeg lar meg gripe av sånt. Jeg liker det når noen har klart å få tak i noe og klarer å skrive om det akkurat som det er. Dessuten er hun litt frekk uten å være irriterende. Det er så mange middelmådige forfattere som prøver seg på denne lettbente frekkheten, men så blir jeg bare irritert, for det blir bare så teit, men altså ikke denne. Likevel føler jeg ikke at denne boka var helt det store. Det er noe som liksom går igjen i flere av novellene. Kanskje er det sånn det skal være når flere noveller er samlet sammen i en bok, så kanskje er det bare jeg som er så novellesamlingskeptisk (sier det bare for å understreke at jeg egentlig er litt inhabil til å bedømme novellesamlinger, alle novellene flyter liksom over i hverandre for meg etter at jeg er ferdig med boken).

Enig med deg, er også skeptisk til novellesamlinger, og denne gikk på tomgang, men innimellom var nesten utrolig bra, særlig den frekke humoren. Det jeg likte best var at hun observerer så presist med glitrende dialoger, brutt opp av helt motsatte tanker. Særlig den første novellen om middelaldrende Arne og den halvparten så gamle kjæresten hans, jeg lo mye og syntes det var treffende, ikke klisjéfylt som slike historier gjerne blir. Ville egentlig bare at forfatteren skulle ha bygd ut den historien til en roman, at boka skulle fortsatt med samme personer. Beskrivelsene av umulige (men vanlige) venninneforhold var også fulltreffere. Men de surrealistiske greiene likte jeg ikke i det hele tatt, der kjedet jeg meg og skumleste bare.

Enig! Likte best den første novellen, spesielt den sammenligneingen Arne har av eldre damer som er opptatt av designmøbler og de unge kidsa som er opptatt av loppiser.

Nå er det en stund siden jeg leste denne boka, tror det var i oktober, og jeg kan ikke si jeg husker annet enn bare to av novellene i denne boka: den om Arne og den om hun som er på vennemiddag hos ei annen venninne og så glemmer hun noe der og kommer tilbake og overhører en samtale. Resten har jeg glemt. Det sier jo noe om at denne boka ikke var helt det store.