Bokelskere.no

Jeg har lest boka "Hundre år" av Herbjørg Wassmo. Jeg har også lest om Tora og Dina, og leser Wassmo uten at hun er blitt en favoritt som jeg har måttet få med meg alt av. Har også kjapt lest gjennom hva andre skriver om boka her. Det er flere ting som slår meg. For det første at mange er kritiske til mange navn og hopping i tid i "Hundre år". Det må være en utfordring å skrive en slektshistorie om en en rekke med produktive kvinner, og hva tenker dere egentlig, skulle hun utelatt noen? Hopping i tiden mellom generasjonene er jo også et grep og forfatterens valg, lik det eller ei. Jeg er ikke sikker på om andre har nevnt det, men jeg tenker denne historien sier mye om Herbjørgs herkomst som forfatter. Dramatiske hendelser i barndommen skjerper evnen til å betrakte, beskrive, tolke og formidle. Og til sist. Wassmos som en forfatter av litteratur om kvinner, uten at det blir litteratur bare for kvinner.

Siden du spør, og jeg er av dem som har uttalt med litt kritisk (men altså: likte boka veldig godt!): Jeg synes definitivt ikke at hun skulle utelatt noen, tvert i mot syntes jeg det ble for lite om de senere generasjoner, - særlig moren. Og det skjønner jeg jo godt, hun kan ikke begynne å dikte om henne, og heller ikke bli for personlig og utleverende. Men det gjør at boken spriker og blir ujevn, - men så kan jo den som vil synes at blandingen er fiks! ;)

Ja. Godt sagt! Wassmo kunne vel skrevet tre x 33 1/3 år uten å ha gått tom i sitt emne. Selvsagt blir det verre jo nærmere man kommer nåtiden. Ikke alle vil være Knausgård. Og, hundre år.. - om hundre år er allting glemt heter det jo, i alle fall såpass glemt at det kan diktes om..

..."Ikke alle vil være Knausgård" - heldigvis! Jeg opplever Wassmo som en fantastisk skildrer, uten at hun blir utleverende og klam på sine karakterers vegne. Jeg slukte boka på fem dager og synes Wassmo skriver strålende.