Bokelskere.no

Antonio, en rik kjøpmann fra Venezia, vil hjelpe sin adelige, men blakke venn Bassiano i dennes planer om å dra på frierferd til den velstående og vakre Portia. Antonio har ikke rede penger til sin venn fordi han har alle midlene sine bundet opp i handelsskip rundt om på kloden, men Antonio vil være kausjonist hvis Bassiano kan finne en pengeutlåner. Bassiano får låne penger av jøden Shylock. Antonio avskyr Shylock fordi han låner ut penger mot renter og han har tidligere fornærmet og spyttet på Shylock fordi han er jøde. Shylock avskyr Antonio for hans anti-semittisme og fordi han har lånt ut penger uten å ta rente og slik undergravd Shylocks forretninger. Shylock krever ikke renter på dette lånet, men i stedet skriver Antonio, som er sikker på å få inntekter fra handelen sin, under på at hvis ikke lånet innfris innen tre måneder, kan Shylock skjære et pund kjøtt fra Antonios kropp.

I mellomtiden har Portia sitt fulle hyre med friere. Hennes avdøde far har satt betingelser for hvem som skal få datteren og rikdommene. Den frieren som kan velge det riktige av tre skrin med hver sine innskrifter, får gifte seg med Portia. Etter nøye overlegninger velger både prinsen av Aragon og prinsen av Marokko feil skrin, men til slutt kommer Bassiano og velger det riktige skrinet.

I Venezia kommer nyheter om at Antonio har mistet alle skipene sine og ikke vil være i stand til å innfri lånet. Shylocks datter, Jessica har rømt med en kristen mann og tatt med seg mye gull og edelstener fra faren. Dette gjør Shylock svært opptatt av å få brakt Antonio for retten for å få oppfylt kontrakten.

På Belmont, Portias eiendom, har Portia og Bassiano giftet seg, og det har også deres tjenere, Nerissa og Gratiano. Da det kommer et brev som forteller om Antonios knipe, reiser Bassiano og Gratiano straks av sted med penger for å hjelpe vennen. I retten nekter imidlertid Shylock å ta i mot pengene, han insisterer på å få et pund kjøtt fra Antonio. Den unge dommeren som kommer for å avgjøre saken, er Portia i forkledning. Innledningsvis er Portia overraskende enig med Dogen i at lov og rett må gjelde i Venezia og at Antonio må oppfylle kontrakten. Etter Portias tale om barmhjertighet er Shylock fortsatt like ubevegelig, men da Shylock begynner å kvesse kniven, finner Portia smutthull i kontrakten som ikke bare gjør det umulig for Shylock å kreve kjøtt, han tiltales for å ha satt en Venezianers liv i fare. Dermed tvinges han til å betale halvparten av godset sitt til Antonio og store bøter til staten i tillegg til at han må gå med på å konvertere til kristendommen.

Tilbake på Belmont avslører etter hvert Portia for Bassiano at det var hun som var dommeren. Antonio får beskjed om at tre av skipene hans er berget likevel, og komedien har fått happy ending slik den skal, eller?

Her er det mange temaer å ta tak i, blant andre:

*er dette egentlig en komedie?

*er stykket anti-semittisk og rasistisk, og var Shakespeare anti-semitt?

*er Shylock ond eller god?

*er Antonio ond eller god?

*materialisme og grådighet, og er det egentlig noen forskjell på de kristne og jøden i stykket i den forbindelse?

*lov og rett, gammeltestamentlig vs nytestamentlig tenkning, er Portias triksing i retten og utfallet moralsk riktig?

Shylock: jeg er enig i at det gir en vond bismak å lese om hans skjebne. Da jeg fortalte en kollega at vi denne uken leser The Merchant of Venice, utbrøt hun: denne komedien er slett ingen komedie, alt dreier seg jo om å ”ta” jøden! Er stykket så likevel en komedie? - ja, så absolutt. Her er forviklinger av alle slag; maskespill, andre forkledninger, eventyraktige betingelser for ekteskapsinngåelse, ringer til besvær…

Shylock ser jeg derimot ikke på som ond, han er nok mer et produkt av de uvennlige omgivelsene han levde under. Pengeutlåning var et av de få yrkene jødene hadde tillatelse til å utøve, så på mange måter hadde han nok ikke noe valg. Som pengeutlåner må man være hard; om lånerne ikke er redde for utlåneren er pengene antagelig tapt, og hvordan skal man da tjene til livets opphold? Jeg går med på at Shylock er hard og umedgjørlig i sine krav, men tross alt følger han bare byens lover:

Till thou canst rail the seal from off my bond,
Thou but offend'st thy lungs to speak so loud:
Repair thy wit, good youth, or it will fall
To cureless ruin. I stand here for law.

Når vi i tillegg tenker på at datteren og store deler av hand jordiske gods er ”røvet” bort, er det ikke så rart om den godeste Shylock er en smule umedgjørlig, eller?

”Den som tar meg, må gi og satse alt han har”, står det på blyskrinet Bassiano velger. Hva har Portias far ment med at den som velger dette skrinet skal få datteren? Han har vært ute etter en mann som ikke går for ytre glans og glitter, men en som ser at det kan være indre kvaliteter ved noe som ser unnselig ut på utsiden. Samtidig er det merkantil terminologi (og merkantil ideologi) som brukes som så ofte ellers i stykket. Det gjelder å ta sjansen og satse for å oppnå gevinst. Når Bassiano velger, har han skjønt dette, og i bakgrunnen ligger det vel noe slags kristen moral i dette også, salige er de fattige osv… Men mye av stykket handler jo nettopp om penger og handel og rikdom, og da ligger det nesten noe ironisk i dette at det er blyskrinet som representerer den ideelle moralen, synes jeg. Liv og lære henger ikke sammen!

Bassiano holder jo også en liten tale før han velger:

”… Slik ligner tingens ytre minst av alt

den selv: av ornamenter narres verden.

I rettergang: hvor er en sak så skitten

At ikke uhumskheten kan bli skjult ved

Å krydres av en liflig røst? I troen:

Hvor gis det Satans kjetteri som ikke

Et vismannsfjes vil støtte med et skriftsted,

Så all uhyrlighet blir vakkert gjemt?

Den verste last formår å legge an

Et preg av dyder i sin ytre fremferd.

Akt 3, scene 2

Bassiano snakker her selvfølgelig om gullskrinet og verdens gull og glitter, men hvis vi leser det som at gullskrinet kan representere Portia? Inne i gullskrinet ligger det en dødningskalle og en advarsel om at alt som glitrer ikke er gull. Hvis dette leses som en kommentar til den ornamenterte, elokvente, ”gode, kristne” Portia som snakker rundt alle i rettssaken senere i stykket, synes jeg det er med på å bygge opp under en tolkning av stykket som går på at de kristne ikke er bedre mennesker enn noen andre, barmhjertighet og nøysomhet er bare noe som ligger på overflaten. I bunn og grunn er de kristne like nådeløse og griske som det de beskylder jødene for å være.

Sett i dette lyset, framstår Portias tale om barmhjertighet faktisk nesten ironisk. Hun er vakker og rik, men hyklersk. Sammen med framstillingen av Shylock, som vi nå har etablert som et offer for omstendighetene og med en handlemåte som i en viss grad kan rettferdiggjøres, synes jeg det ligger en del i dette stykket som kan være med på å forsvare en slik tolkning.

Ved første gjennomlesning ble jeg jo litt imponert av den munnrappe Portia og tenkte på henne som en sterk dame som hamlet opp med mennene, men siden tolket (overtolket?) jeg meg jo fram til at hun ikke er en god og vakker heltinne likevel, hun er faktisk ganske skummel. Da sklir hun inn i det litt problematiske, elizabethanske kvinnesynet vi av og til har strevd litt med i høst, men kanskje det er med på å bygge opp under min tolkning?

Jeg er så enig, så enig. Vanligvis lar jeg meg begeistre av Shakespeares sterke og munnrappe kvinneskikkelser, men Portia likte jeg rett og slett ikke. Ja, hun er intelligent og full av initiativ, men jeg synes det var noe selvrettferdig og hyklersk ved henne. Ikke bare er hun vakker og ustyrtelig rik, hun bruker også makten sin til å manipulere andre. I rettskaken bruker hun sin list til ikke bare å redde Antonio fra Shylock og hans lovlige krav, nei; det er rett og slett ikke nok å overliste ham, hun prøver også å ruinere ham og frata ham livet. Dette synes jeg vitner om en hensynsløs og ubarmhjertig personlighet. Selv om Shylock etter hvert skjønner at han er i trøbbel og ønsker å gå bort fra sitt opprinnelige krav, viser ikke Portia noen nåde.

Therefore prepare thee to cut off the flesh.
Shed thou no blood, nor cut thou less nor more
But just a pound of flesh: if thou cut'st more
Or less than a just pound, be it but so much
As makes it light or heavy in the substance,
Or the division of the twentieth part
Of one poor scruple, nay, if the scale do turn
But in the estimation of a hair,
Thou diest and all thy goods are confiscate.

Heldigvis er andre til stede mer sobre og hertugen, som opptrer som dommer i saken, er villig til å gå bort fra dødsdommen:

I pardon thee thy life before thou ask it:
For half thy wealth, it is Antonio's;
The other half comes to the general state,
Which humbleness may drive unto a fine.

Det er slett ikke merkelig at Shylock, selv om han unngår henrettelse, ikke er fornøyd med dommen. Om man tar fra ham hans livsverk, har han jo ikke lenger noe å leve av. I denne situasjonen viser Antonio hvorfor han hele tiden blir omtalt som god (men må si jeg fikk en ekkel bismak i munnen av at Shylock må konvertere til kristendommen...):

So please my lord the duke and all the court
To quit the fine for one half of his goods,
I am content; so he will let me have
The other half in use, to render it,
Upon his death, unto the gentleman
That lately stole his daughter:
Two things provided more, that, for this favour,
He presently become a Christian;
The other, that he do record a gift,
Here in the court, of all he dies possess'd,
Unto his son Lorenzo and his daughter.

Portia viser seg også svært manipulerende i en annen situasjon: hun gir sin ektemann en ring og får ham til å love å aldri gi den fra seg. Om han gjør det, vil han miste henne. Etter rettssaken er det nettopp denne ringen Portia i forkledning ber Bassiano om å gi henne som lønn. Bassinao nekter først; denne ringen og det den symboliserer er ham jo så kjær. Etter litt fundering revurderer han; er det ikke riktig å gi ringen til den som har reddet bestevennens liv? Han så gjør, og dermed har Portia et slags tak på ham. Når de to møtes igjen bruker hun det at han har gitt fra seg ringen mot Bassiano. Etter noen ”komiske” forviklinger, som jeg finner høyst manipulerende og ondsinnede, løser det hele seg og alle er vel forlikte… Synes nesten Portia minner om en psykopat i sin framferd; alt skal gå etter hennes pipe, hun har alltid rett og får hun det ikke som hun vil er hun villig til å gå over lik.. Nei, dette er virkelig en av Shakespeare-karakterene jeg har likt minst!

Absolutt! Tror ikke det er mulig for dagens publikum å se dette som komedie. Vet det finnes en film med Al Pacino som Shylock og Jeremy Irons som Antonio. Hadde vært interessant å se hvordan en regissør løser dette med komedien innenfor tragedien. Det er jo typisk Shakespeare å legge inn komiske scener i tragediene også, særlig slike som ligner Lancelot-Gobbo-scenen, men i dette stykket overskygger Shylocks skjebne det som er å le av. En stor forskjell på datidens og nåtidens publikum er jo at vi kjenner til grusomhetene under Holocaust, det finnes ting som er for alvorlige til å lage humor av med andre ord.

Men kjære med-shakespeareianere, hva får dere ut av tittelen og tittelrolleinnehaveren Antonio? Jeg går ut fra at det ligger noe i det å skulle (nesten) ofre sitt kjød og en parallell til korsfestelse osv her. Kristus ofret seg på korset for en større sak, Antonio er villig til å ofre seg for det han faktisk anser er rett i følge kontrakten med Shylock. Nå er jo ikke Antonio noen mild og tolerant Kristus-skikkelse, siden han tydelig hater sin fiende Shylock. Det at han vil tvangskristne Shylock er heller ikke Kristus-aktig, det var vel etter Jesu tid man begynte med sånt. Det må jo ligge noe i dette med "ett pund kjøtt"?

Hvorfor heter stykket "Kjøpmannen fra Venedig"? Antonio-figuren driver selvfølgelig handlingen framover, men han er jo ingen helte-type der han setter det hele i gang med å sitte å deppe over verden der "enhver har fått sin rolle og min er trist". Det eneste helte-modige han gjør, er å være villig til å gå med på kravene i kontrakten, men du verden så villig han er til å høre på Portia i retten og kreve tvangskristning. Det hjelper liksom ikke at skal han gi bort det han får i bot fra Shylock. Antonio har berget noen av skipene sine og kommer til å klare seg likevel. Det er dealing og handel med rett og galt, moral og tro og menneskeliv rett og slett. Går tittelen "Kjøpmannen" noe på dette? Representerer Antonio de som "handler" med moral etter som det passer seg? De er de som kommer ut med "gevinst", dvs som har snodd seg (jfr Bassianos tale sitert ovenfor), som blir helter?

Samtidig sier stykket "det er ikke gull alt som glitrer", det er ikke nødvendigvis materielle goder som er det man skal trakte etter. Da blir jo stykket også en kritisk kommentar til samfunnet som drives av griskhet og jakten på rikdom og som nevnt før, så er det altså akkurat dette Shylock og jødene beskyldes for.

Det er interessant at ”a pound of flesh” har blitt et kjent ordspråk i den engelsktalende verden. På grunn av Shakespeares stykke har dette uttrykket fått en ny betydning, nemlig noe en er skyldig og som man uten hensyn blir avkrevd å betale/levere tilbake.. Igjen blir jeg overveldet over innflytelsen den godeste dikteren har hatt på det engelske språk!

Når det gjelder tittelpersonen Antonio: Antonio blir av sine venner ansett som den inkarnerte godhet:

BASSANIO

The dearest friend to me, the kindest man,
The best-condition'd and unwearied spirit
In doing courtesies, and one in whom
The ancient Roman honour more appears
Than any that draws breath in Italy.

Antonio blir sett på, som du sier, et symbol for kristenheten. Han er både god, sjenerøs og elskverdig. Når Bassiano trenger penger, låner Antonio penger for ham hos Shylock. På denne måten unngår vennen å komme i gjeld. Jeg har lest at det å redde en låner fra de kalde klørne til en pengeinnkrever tidligere ble sett på som et symbol på forløsning og tilgivelse, dette bringer tankene mine mot Jesus. Kilder sier også at Antonios villighet til å bli ofret kan ses som en parallell til Jesus; Antonio er villig til å ofre seg og gå med på Shylocks krav for vennens skyld, Jesus var villig til å ofre seg for alle mennesker og deres synder… Både Jesus og Antonio tar plassen til hver sin” synder”; Barabbas og Bassiano, og de tar begge plassen som redningsmann. Om vi følger ”jødesporet” videre, kan vi kanskje tolke hendelsene dit hen at både Jesus og Antonio ble anklaget av jøder… Mulig dette er litt far fetched!

Samtidig ser vi jo at Antonio, selv om han blir portrettert som en svært god mann og dertil kristen, ikke går av veien for å spotte mennesker av andre religioner. Hans behandling av Shylock, både før og under lånet og under rettssaken, er vel ikke noe vi i dag ville kalt særlig ”kristen”..

Veldig logisk det du sier om Antonio som ofrer seg her, Anja. Jeg var nok litt streng med ham.

Jeg synes bare Antonio som tittelrolleinnnehaver blir så diffus på en måte. Han settes litt i bakgrunnen selv om det jo er hans opplevelser som driver handlingen. Bortsett fra offer-scenen der han selvsagt er veldig aktiv på scenen, framstår Bassiano, Shylock og Portia mye mer på scenen og er grundigere og mer kompleks skildret. Kanskje er det her det ligger, at Antonio handler mindre, det er heller ting som skjer med ham.

Mulig min tolkning farges veldig av at jeg synes Antonio er en dust, jeg ser den. Men siden Shakespeare var relativt god på dramaturgi, kan man si, så har jeg liten tro på at det er tilfeldig at Antonio framstår litt blasst, tross alt. Dette bygger da også opp under at det egentlig er andre ting, eller noe mer vår venn S. har villet trekke oppmerksomheten mot.

Ble ferdig med stykket i går og satt igjen med en emmen smak i munnen. I dagens politiske korrekthet synes jeg stykket er åpenbart anti-semittisk.

At Shylock ikke får tilbake de pengene han har lånt ut, men også at han taper hele sitt gods og gull, vekket nok begeistring i England på 1600-tallet, men i dag føles det bare feil. At Shylock er en grisk, hevngjerrig og "inful" fa... er det vel ingen tvil om, men jeg kjenner at rettferdighetsfølelsen min blir utfordret.

• Er stykket en komedie? I alle sine delelementer inkl. bisarre lånebetingelser, forkledninger og kjærlighetsdrama når det gjelder bortgivne ringer - Ja. I sitt tema og sin moral? - Nei.

• Er stykket anti-semittisk? - Ja, men dette beskriver vel egentlig bare tidsånden stykket er skrevet i.

• Er Shylock ond eller god? - OND!

• Er Antonio ond eller god? - I utgangspunktet god, mener jeg. Han liker ikke jøden fordi han tar renter og mener at dette er typisk for jødenes folk. Men han innfinner seg med sin skjebne når Shylock krever sin rett og er villig til å ofre sitt liv for å oppfylle sitt gjeldsbrev.

• Synes at det sitatet du har lagt ut, Karamella, der Shylock setter likhetstegn mellom jødene og de kristne, er et godt sitat som kanskje besvarer spørsmålet om Shakespeare var anti-semitt.

• Det at Shylock mister alt sitt gods og gull pga lureri og forkledninger i retten er det som gjør at smaken blir emmen.

Anti-semittisk? At stykket er en komedie betyr da ikke at vi er ment å le og fryde oss over det Shylock må lide seg gjennom; sjangerkravet for en komedie er at det ender godt for hovedpersonene, og det gjør det jo, med ekteskap og hele pakka. Om man vil regne stykket som anti-semittisk avhenger av lesemåte - heldigvis er det så tvetydig. Selv leser jeg det som tragedien om Shylock. Det er han som får min sympati, det er han som er den mest komplekse karakteren – ja, han er vel endog den eneste med en viss dybde, er det ikke han man husker? Man merker også at hans vrede, blodtørst eller kaldblodighet – hva vi nå velger å kalle det – har sitt rettmessige utspring. Han har grunn til å være sta og han har grunn til å være hevngjerrig. Ikke bare mister han sin datter til en eller annen spirrevipp, han har dessuten i alle år utholdt å bli spyttet på og mistenkeliggjort, han og hele hans folk. "Hath not a Jew eyes?"-monologen støtter da dette, for som den oppsummeres med: "And if you wrong us, shall we not revenge?" Scenen i rettsalen viser jo forøvrig hvordan noen som er 'lærd i kristen lov' kan undergrave rettferdighet. "Ja, du skal få kutte av ham ett pund kjøtt, men . . . "

Stykker er altså ikke anti-semittisk, snarere tvert imot: det gjør noe så sjeldent som å gi jøden en stemme. Hvorfor mene at en "emmen smak i munnen" ikke var planlagt fra Shakespeares side ? Ha litt tiltro med ham. Kanskje var han ikke fullt så begeistret for jøder, det vet jeg ingenting om, men han var likevel kunstner, ikke politiker, og det kommer tydelig frem.

Jeg er enig med deg og stykket kunne godt hett "Tragedien om Shylock". Jeg tror også at det ikke er tilfeldig at det er Shylock som er den mest komplekse karakteren, og at det kan leses inn spørsmålstegn ved den kristne moralen som viser seg i dette stykket. Såpass tiltro har nok jeg også til vår venn Shakespeare. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at dette stykket ble hyppig vist i nazi-Tyskland, der de tolket det på sin måte.

Framførelses-historien viser jo også at Shylock begynte å bli framstilt som en sympatisk karakter på scenen etter hvert. Jeg er enig i at han nok ut fra sin samtid skulle framstille den stereotype jøden, han skulle være skurken som hører med i en komedie, og når skurken går under, kan komedien ende godt. Han omtales av de kristne karakterene som oftest som ”jøden”, og han kalles både djevel og hund, sikkert til det elizabethanske publikums fornøyelse. Shylock er en ”outcast” i det venezianske samfunnet. Han må bo i en getto, han blir utsatt for spytting og hån, men når venezianerne trenger å låne penger, er han god å ha. Kan det ikke være forståelig at han vil hevne seg på de kristne, representert ved Antonio, som åpent erklærer at han heller vil ha Shylock som fiende enn venn, når de skriver under kontrakten? Shylock sammenligner seg jo med de kristne i sitatet du nevner, og mener at en kristen også ville hevne seg hvis han ble utsatt for urett. Dette skurrer jo mot det kristne, nytestamentlige idealet ”elsk din fiende” og ”vende det andre kinnet til”, men i praksis behandler jo ikke de kristne karakterene Shylock på den barmhjertige måten de preker. Shylock opplever jo også at datteren både stjeler penger fra ham og rømmer med en kristen mann. Den ultimate ydmykelsen er selvfølgelig rettssaken og tvangskristningen. Det er ganske menneskelig at Shylock blir både ”innful”, hevngjerrig, bitter og ond. Han insisterer på å bli behandlet som et menneske, men det blir han ikke, og derfor får vi denne emne bismaken i munnen når vi leser dette i dag.

Scenen i rettssalen er i grunnen avskyelig for dagens leser, men det er altså den kvinnelige helten som står der og utgyter seg om barmhjertighet!

Om Shakespeare var anti-semitt er vel umulig å si i dag. Han tektes nok i hvert fall sitt publikum med denne framstillingen av jøden, men han sørget for å gi karakteren Shylock mange nok fasetter til at det er muligheter for å se ham som noe annet enn bare ond.

Ja, det var slike oppgåver vi skreiv i engelsk i gymnaset i det vi no kan kalle gamle dagar. Stort å få lese og skrive om Shakespeare på engelsk!

He, he, meiner du at spørsmåla mine var litt vel... æh...grunnleggjande KjellG? ;)

Spørsmåla dine gav meg assosiasjonar til vektige spørsmål å ta stilling til for ein gymnasiast rundt 1970. Gode assosiasjonar, til og med. Særleg det om Shylock (eg synest han er så samansett, så vond og samtidig så pressa av forholda han lever i - som han kanskje utnyttar for å få det som han vil). Hald fram med å stille grunnleggjande og andre spørsmål!

Eg skjønte eigentleg at det var det du meinte :) Helsing (truleg) yrkesskadd pedagog.

Jeg ser dette er en gammel diskusjon, men må simpelthen få kommentere: det er godt å se at Shakespeare fortsetter å gi oss flere spørsmål enn svar! Det er jo noe av det geniale med S. Og så kan vi fortsette å more oss med å tolke og mene av hjertens lyst- både ut i fra personlige og politiske og sosiale referanser i den tid vi lever i. Gleder meg til å diskutere King Lear...:-)

Det er det geniale ja! Tenk at den gamle mester har komponert tekster som har så mange lag, at vi i dagens moderne samfunn kan trekke erfaringer og tolkninger ut av det, som er relevante for oss som mennesker i dag! Har akkurat lest ferdig Henry IV-stykkene og Henry V og de stykkene sier mye om hva det er å være politiker, også i dag. Har aldri lest King Lear før, og kjenner at jeg nærmer meg det med en viss ærefrykt. Morsomt hvis du blir med å diskutere :)

Jeg oppdaget denne tråden først nå, og tar gjerne del (vel og merke i de stykkene jeg har lest..). King Lear er fantastisk, Julius Cæsar likeså. Har nettopp avlagt eksamen på UiO og fikk et utdrag av King Lear (The English Renaissance texts and context) - så er klar for å utveksle erfaringer! Det er så gøy å få høste av noe av det man har lært og diskutere med andre som er like engasjerte!

Denne uken er det faktisk Julius Cæsar som står på programmet! Morsomt hvis vi blir flere som er med på diskusjonen. Den pleier å ta til på fredager eller lørdager :) Hvis du er interessert i å se på de andre Shakespeare-trådene vi har holdt på med, så er de enklest å finne på en liste som AnjaE har laget. Under tråden Shakepeare anyone? finner du leserekkefølge.

Takk skal du ha!!