Bokelskere.no

Jeg har i mange år nå vært dypt forelsket i en mann. Denne mannen er dessverre forlengst død, men arven som står igjen etter ham er i aller høyeste grad levende. Gjennom sine tekster og sine språklige finurligheter har han trolig påvirket språket vi i dag bruker mer enn noen annen. William Shakespeare har fått meg til å lese skuespill og sonetter, til å reise til sin hjemby flere ganger, til å besøke The Globe, til å le og gråte, til å ta Shakespearian walks i London, til å se teaterforestillinger og filmer, til å tvinge mine elever til å lese og dramatisere hans verker… Han har til og med fått meg til å tatovere inn portrettet sitt på min en gang akk så bare legg. Med andre ord; han er i aller største grad til stede i mitt liv.

Til min store sorg har jeg ikke vært kvinne nok til å lese alt han har skrevet; det har jeg tenkt å gjøre noe med! Jeg og en bokelskende venninne, som er minst like forelsket som meg, har satt oss fore å lese alt som påstås å komme fra Shakespeares hånd. I tillegg til å lese, planlegger vi også å se noen av filmatiseringene og lese en del sekundærlitteratur. Vi ønsker å sette i gang så raskt som mulig og vil gjerne ha flere med. The more, the merrier, med andre ord. I tillegg vil det kanskje være lettere å holde seg til ”planen” om flere er med? Kan noen Shakespeare-elskende eller Shakespeare-nysgjerrige bokelskere tenke dere å lese sammen med oss? Det hadde vært hyggelig.

Du er hjertelig velkommen til å bli med i Shakespeare-gruppa, om du vil (se tråden Shakespeare – anyone?). Skuespillene finner du forresten på norsk i bokhylla på nb.no:

• Henry VI, første del
• Henry VI, annen del
• Henry VI, tredje del

Enjoy ;)

Denne uken er det faktisk Julius Cæsar som står på programmet! Morsomt hvis vi blir flere som er med på diskusjonen. Den pleier å ta til på fredager eller lørdager :) Hvis du er interessert i å se på de andre Shakespeare-trådene vi har holdt på med, så er de enklest å finne på en liste som AnjaE har laget. Under tråden Shakepeare anyone? finner du leserekkefølge.

A Shakespearean Motley is a delightful cabinet of Shakespearean curiosities, arranged in a straightforward alphabetical order, that will inform, enthuse, intrigue and amuse anyone who would like to know more about the richly varied and versatile life and work of the world's best-known author. Drawing unusual connections, this ingenious guide will show you what Hamlet's Ophelia has to do with The Tempest, Twelfth Night and Ships; how a stage direction speaks to Elizabethan treatment of bears. With entries ranging from Apothecary to Zephyr, Bee to Yorick, this succinct but stimulating book is full of captivating details illuminating all corners of Shakespeare's world.

A genius and prophet whose timeless works encapsulate the human condition like no others. A writer who surpassed his contemporaries in vision, originality and literary mastery. Who wrote like an angel, putting it all so much better than anyone else.

Is this Shakespeare? Well, sort of.

But it doesn't really tell us the whole truth. So much of what we say about Shakespeare is either not true, or just not relevant, deflecting us from investigating the challenges of his inconsistencies and flaws. This electrifying new book thrives on revealing, not resolving, the ambiguities of Shakespeare's plays and their changing topicality. It introduces an intellectually, theatrically and ethically exciting writer who engages with intersectionality as much as with Ovid, with economics as much as poetry: who writes in strikingly modern ways about individual agency, privacy, politics, celebrity and sex. It takes us into a world of politicking and copy-catting, as we watch him emulating the blockbusters of Christopher Marlowe and Thomas Kyd, the Spielberg and Tarantino of their day; flirting with and skirting round the cut-throat issues of succession politics, religious upheaval and technological change. The Shakespeare in this book poses awkward questions rather than offering bland answers, always implicating us in working out what it might mean.

This is Shakespeare. And he needs your attention.

"What I mean to say is, the more you remember, the more you’ve lost."

Noe av det jeg synes er interessant med dystopier, er å lese forfatternes ulike versjoner av hvordan de ser for seg at en verden etter en katastrofe vil være. Ofte handler en dystopi om overlevelse, ofte med superhelter eller ungdommer som må tåle farlige prøvelser.

Emily St. John Mandel fokuserer på, i romanen Station eleven på temaer som å velge mellom å huske og om å fortrenge, om å bevare sin menneskelighet i en tøff verden og om å finne sin egen frihet. Boken beskriver viktigheten av å bevare kunst og skriftspråket som et middel for å kommunisere og for å kjenne samhørighet.

"But what made it bearable were the friendships, of course, the camaraderie and the music and the Shakespeare, the moments of transcendent beauty and joy when it didn't matter who'd used the last of the rosin on their bow or who anyone had slept with, although someone—probably Sayid—had written "Sartre: Hell is other people" in pen inside one of the caravans and someone else had scratched out "other people" and substituted "flutes."

Romanen viser fragmenter av livet før og etter influensaen - The Georgia Flu - som tok livet av over 99 prosent av verdens befolkning. En omreisende teatertrupp som kun fremfører Shakespeare, fine Star Trek sitater, en avdød skuespiller, tegneserien Station eleven, et Museum of Civilization og en gal pastor veves sammen til en flott helhet.

"There was the flu that exploded like a neutron bomb over the surface of the earth and the shock of the collapse that followed, the first unspeakable years when everyone was traveling, before everyone caught on that there was no place they could walk to where life continued as it had before and settled wherever they could, clustered close together for safety in truck stops and former restaurants and old motels."

Station eleven er en dystopi som er stille i uttrykket. Historien er elegant og litterær i språket. De dystopiske elementene kan virke mer som et virkemiddel for å formidle at kunnskap og kunst vinner over ignoranse og den umenneskelige volden.

Jeg hadde en god leseopplevelse og jeg håper at Station eleven skal bli filmatisert. Boken er ikke perfekt, for noen av figurene er for like og historien er noe saktegående. Den er langt unna bøkene til Atwood, Cronin eller favoritter som The Road av McCarthy, men den har mange fine passasjer og tanker.
Hovedpersonen Kirsten husker jeg fortsatt. Det er noe spesielt med de tøffe og sårbare jentene i litteraturen som fenger meg. Denne boka kommer jeg til å lese om igjen.

"She was thinking about the way she’d always taken for granted that the world had certain people in it, either central to her days or unseen and infrequently thought of. How without any one of these people the world is a subtly but unmistakably altered place, the dial turned just one or two degrees."